fIREHOSE

Hvilket band er ditt favorittband? Hvilken plate er din favorittplate? For en som har samlet på plater så og si hele livet er det vanskelig å svare på noe sånn. Det mest nærliggende er å si Dette er mitt favorittband nå, dette er min favorittplate akkurat nå. Det forandrer seg som en forandrer seg. Men hadde jeg fått kniven på strupen og måtte velge en favorittplate av alle platene mine så måtte det bli denne; fIREHOSE : fROMOHIO.

fIREHOSE (som jeg ikke aner hvorfor skrives sånn) vokste ut av restene av det eksperimentelle punk/jazz/funk/folk bandet Minutemen. Da vokalist, gitarist og låtskriver i Minutemen, D. Boon, døde i en bilulykke sent i 1985, ville det andre hovedmedlemmet og Boons bestekompis fra de var små, Mike Watt gi opp alt som hadde med musikk å gjøre. Heldigvis klarte en ung gitarist/vokalist og låtskriver som het Ed Crawford overtale Watt og George Hurley (det tredje medlemmet av Minutemen) til å fortsette å lage musikk sammen med han. Crawford reiste fra Ohio til San Pedro uten noe annet å vise til at han var stor Minutemen fan og hadde tydelig svært gode overtalelsesevner.

fIREHOSE ga ut sin første plate i 1986. Den energiske og det mange mener er deres beste plate Ragin' full on. Året etter kom If'n, også en fantastisk bra plate, etter min mening bedre enn debuten. Men det som for min del står som mesterverket i bandets historie er deres tredje plate fROMOHIO. Der Minutemen blandet stilarter og gikk på tvers av alle slags genre, ga fIREHOSE totalt blaffen i alt som heter genre og var om mulig enda mer "fri" enn Minutemen, selv om nok fIREHOSE mer holdt seg innenfor et slags energisk og variert rockeformat. Men der Minutemen alltid hadde sin punkefortid hengende over seg, kunne fIREHOSE starte på nytt, uten noe annet enn punkens energi og som i punkens år null; nyskapning og frihet.

fROMOHIO starter med en sykt fengende låt, Riddle of the eighties, som høres ut som tidlig R.E.M. De ville på sin neste plate Flyin the flannel ha en låt som de egentlig hadde gitt til Michael Stipes soloplate som det aldri ble noe av. Låta het For the singer of R.E.M.
Andre låt på fROMOHIO heter In my mind og er en typisk fIREHOSE låt på sitt aller beste, intens gitar langt framme i lydbildet sammen med en like tydelige trommer og bass og en vokal som nesten stikker på en behagelig måte. Utrolig bra! Det var alltid plass til alle i fIREHOSE' musikk, hvem som var frontmann kan diskuteres. Noen vil naturlig nok trekke fram Crawford, siden han spillte gitar og ikke minst sang. Andre vil si Mike Watt som er min favorittbassist (og mange andres og). Og noen vil trekke fram den unike trommeslageren George Hurley som satte sitt tydelige stempel på både Minutemen og fIREHOSE, begge band hadde ikke vært like bra uten han.

Låtene på plata litt jammete og ofte med utradisjonell oppbygning. Det låter friskt og energisk og nydelig.

Skal jeg trekke fram en favorittlåt fra plata, så må det bli det tredje siste sporet Understanding. Kanskje den aller fineste låten noensinne. Men der annen vakker musikk kan gi deg frysninger, varmer denne låta. Den er tidvis var og rolig, for så og ta seg opp, men den blir aldri bråkete. Den er forsiktig energisk. Crawford synger fantastisk, men gitarspillingen er nok det aller beste på denne.

Side to starter med Time with you som høres mer ut som en bra låt nummer en på side a enn en låt nummer en på side b. Det er som plata begynner igjen. Let the drummer have some er en fantastisk trommesolo fra Hurley som avsluttes brått og etterpå følger nydelige og allsangvennlige Liberty for our friend. Og denne plata er virkelig det nærmeste jeg kommer en god venn i form av vinyl. Den er alltid der og kan settes på uansett i hvilket humør jeg er i. Er jeg lei meg trøster den, er jeg glad er den glad sammen med meg, er det en mørk sky over hodet mitt forsvinner den. Når jeg setter på plata er det noe ved lyden, stemningen og produksjonen som gjør at det føles som de spiller kun for meg akkurat da, at det kun er jeg i hele verden som får høre det de spiller for de har laget platen spesiellt bare til meg. Sånn føles det. Ingen andre plater har den effekten på meg.

Når plata avsluttes med The softest hammer sin laidbacke holdning med langtborte vokal er det som å vinke farvell til en god følelse du vet du kan få igjen når som helst. Det er bare å finne fram igjen fROMOHIO og sette den på.

Tabloid

Av og til leser jeg riksavisene, de to store du vet. Det er egentlig en grei måte å slå ihjel litt tid på uten å sitte igjen med så mye etterpå. I dag leste jeg en av de på nett, og fant en overskrift som viser hvorfor jeg egentlig elsker tabloidaviser av og til;

Falsk brannmann var pyroman voldtektsmann

Fantastisk! Når en kommer over en sånn overskrift skal en ALDRI lese artikkelen. Den lever ALDRI opp til det overskriften lover. Det er en naturlig forklaring og det er ikke så fantastisk som overskriften prøver å lure oss til å tro det er. En skal lese overskriften, lukke øynene og la fantastien ta over og tankene ta helt av.

En ser for seg en mann i førtiårene som kommer til et brennende hus. Han ikke politiradio hjemme, men en tilsvarende brannmann radio. Hver gang det brenner og han har tid, så hiver han på seg brannmann uniformen sin og suser avgårde i sin røde Ford mondeo. Han stopper noen kvartal unna brannen, løper ut og bort til brannen. Ingen legger merke til at han sniker seg innpå, alle har øynene vendt mot den brennende bygningen. Så blander han seg med de andre brannfolkene. Men i stedet for å slukke, tar han opp en liten flaske bensin fra lommen og heller på flammene mens han prøver å røske med seg en av de tilskuerlystne damene som står og ser på brannen. Men hun viser seg å være politi i sivil og mannen blir arrestert siktet for ildspåsettelse og voldtektsforsøk. Det viser seg at det ikke er første gangen mannen har gjort dette, han blir dømt for en rekke kombinerte ildpåsettelser og voldtektsforsøk/voldtekter. Han blir fradømt retten til å gå med brannmann drakt, til og med på halloween, og får aldri mer kjøpe verken bensin eller fyrstikker uten at han har bensinen på biltanken eller kan dokumentere at fyrstikkene skal brukes til å tenne lys og ikke hus. Og ja, han må i fengsel. Hvor mange år? Hva sier du?

Ikke så produktiv

Denne bloggen blir nok ikke av de hyppigst oppdaterte... Har for mye å gjøre rett og slett. Og prøver å fokusere på få prosjekter i stedet for mange små. Har noen planer som jeg gjerne vil gjøre noe med. Så vi får se hva det blir utav denne bloggen framover. Ikke hold pusten, vil ikke ha noen liv på samvittigheten. Men det kommer mer, med ujevne mellomrom.

The Sopranos

*bare en advarsel først, denne bloggen kan inneholde *spoilers* for de som ikke har sett hele serien... så les forsiktig...

Verdens beste tv serie noensinne går mot slutten. Det er bare et par episoder igjen, så er det slutt for alltid. Da er det over og ut for Tony Soprano, mannen med to familier; kone og barn hjemme og den andre familien bestående av organisert kriminelle venner og slektninger.

Jeg leste om serien i et filmblad i 1999. Når første episode gikk på norsk tv samme år tror jeg, satte jeg meg ned for å se. Da var serien ganske godt hauset opp. Forventningene var over middels, og jeg ble hektet fra første episode.

Nå skal ikke jeg legge ut om seriens karakterer eller hva den handler om, det vet vel de fleste eller kan ihvertfall finne ut andre steder på internett. Det som opptar meg nå som alle andre die hard Sopranos fans for tiden er hvordan serien slutter. Blir Tony drept eller havner han i fengsel? Vil familien splittes og ta livet av hverandre, eller vil New york familien ta affære?

Nå skal jeg snart se episode 18 sesong 6, og Tonys nevø Christopher er virkelig ute å kjøre for siste gang tenker jeg. Ellers tror jeg oppbygningen mot slutten virkelig vil ta form i denne episoden.

Må si at siste del av sesong 6 har - for første gang i seriens historie - vært litt skuffende. Det har vært litt for mye av ting vi har sett før. Men nå er det slutten som er viktigst, og er den veldig bra og tilfredstillende så er alt tilgitt.

Bryne kino

I går fant jeg ut at jeg ville på kino og se Hot fuzz, en skikkelig baias politikomedie fra samme karene som står bak den litt romantiske (!) zombie komedien (!!) Shaun of the dead. Jeg digger den filmen og synes at Simon Pegg som spiller hovedrollen i den og i Hot fuzz er en artig kar og en veldig dugendes skuespiller. Forventningene var sånn passe, vil jo nødig bli skuffet.

Jeg stusset på at filmen var satt opp flere kvelder her på Bryne, en liten by med 8000 innbyggere. Det blir stor sett satt opp kun blockbustere og barnefilmer på kinoen her, så jeg tenkte at det ikke kom til å bli trangt i kinosalen (som har 400 seter).

Da jeg ankom kinoen ti minutter før filmen begynnte var det to biler på parkeringsplassen utenfor. Det var nok de som jobbet der sine, for inne i kinoen var det tre mennesker, og alle de var ansatte. Jeg kjøpte popcorn og vann og gikk inn i salen. Jeg snakket litt med de som jobbet der som sa at jeg antagelig kom til å være den eneste som skulle se filmen. Og jo, det stemte. Så der satt jeg midt i en ganske stor kinosal og breiet meg ut skikkelig. Når vakten kom å skulle skrue av lyset sa han at jeg måtte være rolig og ikke forstyrre de bak meg :oD
Det var uten tvil ganske ekslusivt og artig å være alene i en så stor kinosal tenkte jeg før filmen begynnte.

Filmen var ok den. Jeg lo godt endel ganger og den var underholdene nesten hele tiden. Den kunne godt vart en halvtime mindre (som jeg lengter etter den gangen da stort sett alle filmer var akkurat en og en halv time, perfekt!). To timer med britisk tøys blir litt slitsomt i lengden.

Så savnet jeg faktisk mine medkinogåere. De kunne ledd sammen med meg og skapt litt stemning i salen. Ikke det samme å le ut i løse luften og høre latteren forsvinne ut i en stor sal der bare du kan høre at den dør nesten før den har kommet ut av munnen fordi den er så alene.

Film på kino er absolutt best i en full sal med masse lyd. Tre hundre mennesker som ler samtidig er nesten like gøy som det som gjør at vi ler. Samme med skrekkfilmer på kino, det er like underholdene og se folk rundt deg holde seg for øyne og ører og hoppe en meter opp i luften og skrike.

Neste gang vil jeg gjerne se film på kino sammen med andre.

Som en sidenote vil jeg gjerne si at Bryne kino (som også kalles Storstova) har gitt meg de beste kino opplevelsene jeg har hatt. Det var her jeg satt i nesten to timer og måpte i 1983 da jeg så Star wars episode 6 - Return of the jedi. Og det var her jeg så Ghostbusters året etter, som var en like fantastisk opplevelse. Bryne kino var kinoen min som barn og ungdom, og vi er ennå bestevenner.

Du vil aldri få høre din favorittlåt

Det er egentlig litt kjipt å tenke på, men mange av dine favorittlåter vil du aldri få høre. De kan ligge gjemt på en b-side av en singel fra 1968, der a-siden ikke ble i nærheten av en hit en gang, eller de kan være et albumspor på en lp som regnes som bandet/artistens dårligste, men denne ene låta er knall. Men siden du har hørt at skiva er så dårlig, kjøper du den ikke.

Det er gitt ut millionvis av plater og singler, det er umulig for et menneske å høre igjennom bare en liten prosentdel av alt som er der ute. Og nå som musikk virkelig er tilgjengelig overalt og det kommer mer og mer, blir det enda verre å få noe som nærmer seg oversikt.

Favoritt julesangen min er "If it doesn't snow on christmas" med Gene Autry. Den er på b-sida til "Rudolph the red-nosed reindeer"singelen og er en utrolig fin låt. Det var helt tilfeldig at jeg fant singelen en gang for 7-8 år siden.

Litt rundt samme tiden fant jeg en cd på en bruktsjappe som het Hits of the 60s. Den hadde et grusomt, typisk billig cd cover og var en rar samling av reggae, garasje og pop hits fra 60 tallet.
Men det var en låt på som gjorde jeg kjøpte den (den kostet 40 kroner ny) og det var The Smokes fantastiske "My friend Jack". Men på skiva var også en utrolig bra låt av Johnny Leyton som heter "Lonley city", høres ut som Gene Pitney på sitt aller beste og mest dramatiske. Denne hadde jeg kanskje aldri fått hørt om jeg ikke kjøpte akkurat den cd'en.

Så sånn spiller tilfeldigheter inn. Derfor er det kjekkt å sjekke ut obskure plater, det kan ligge en juvel gjemt der om plata ser aldri så døll ut eller om den har et fantastisk cover.

Ikke gi opp, en dag finner du kanskje favorittlåten din allikevel!

Grættis Lesley

I går fyllte en av de mest melodramatiske sangerinnene i historien Lesley Gore 61 år. Hun var en fantastisk singel artist og singlene hennes er noe av det jeg setter mest pris på i platesamlingen min. Skulle gjerne hatt fler. Min favoritt er nok You don't own me, en voldsom og ganske feministisk låt som var veldig forut for sin tid. Lesley har banet vei for uavhengige kvinnelige artister etter henne. Den første hiten hun hadde var It's my party i 1963, den gikk rett til topps i USA, hun holdt seg på topp ti til 1964, men utover 60 tallet sank populariteten gradvis.

Hun har fans over alt og i alle slags genre. They might be giants har covret henne (Maybe I know), og da de spillte den som gatemusikanter på en bro i New york i 1981 stoppet en slektning av Gore som tilfeldigvis gikk forbi opp.

Hun er ennå artist, og uttalte for noen år siden at de 30 første årene bare var øving. Gratulerer med vel overstått Lesley!