Plutselig kom 3D filmen tilbake med et smell. Nå går det til en hver tid minst en film på kino hvor man får utdelt briller og får filmen rett i fleisen. Noen bruker effekten for å lage ekstra dybde i bildet, mens andre dekker over særdeles tynn handling. Det blir ofte mer som en tivoliatraksjon enn en film som setter seg og som man husker lenge. Men moro er det, ingen tvil om det.
Men filmgimmicker har eksistert siden filmens første leveår. I begynnelsen var jo selve filmen en gimmick i seg selv. Så kom lydfilmen, fargefilmen osv. I 1922 ble de første filmene i 3D vist i New York under tittelen "Movies of the future". Senere kom skrekkfilmen House of wax med Vincent Price i 1953, og Hitchcocks Dial M for murder året etter. Så forsvant fenomenet en stund, men dukket opp bl.a på 1980 tallet med bl.a Haisommer 3D, Fredag den 13 del 3 og Amytiville del 3. Ikke akkurat stor filmkunst i noen av tilfellene. 3D ble plutselig synonymt med dårlige oppfølgere som sårt trengte noe som kunne ta oppmerksomheten bort fra et syltynnt og latterlig manus. Og så forsvant 3D filmen igjen før den da altså dukket opp igjen for fullt i fjor med bl.a Journey to the center of the earth, Bolt og Call of the wild.
Det har også vært andre gimmicker enn 3D oppigjennom tidene. Og mannen som er mest kjent for dette er William Castle (1914-1977), som bl.a brukte et plastskjellett som fløy over publikum midt under House on hauted hill (1959), livsforsikring hvis noen døde av skrekk under Macabre (1958) og vibrerende kinoseter under The Tingler (1959). Til slutt ville ikke kinoer sette opp Castles filmer, det ble rett og slett for mye ekstra arbeid.
En stor fan av Castle, filmregissør John Waters laget i 1981 sin egen gimmick til filmen Polyester, et skrap og lukt kort med 10 lukter fra filmen som man skrapte og (for de mest dristige) luktet på underveis i filmen. Kanskje ikke så fristende, siden John Waters er mest kjent for å være "the prince of puke" og "the pope of thrash", og er mannen bak en av de ekleste scenene i filmhistorien der skuespilleren Divine spiser hundebærsj på ordentlig (i Pink flaminigos 1972).
Filmen Snuff fra 1976 påstod å inneholde et ekte mord. Tull og tøys selvsagt. Filmen ble laget av fire regissører - han som avsluttet filmen kjøpte opp en noen år gammel dårlig thriller som aldri ble utgitt, og mordet på slutten ble lagt til etter resten av filmen ble laget.
Kanskje det er på tide å få tilbake filmgimmicker av andre slag også nå som 3D filmen er tilbake? Hva med å sende ut La grande buffe (Etegildet) (1973) på ny og la publikum fråtse i store mengder mat? Eller hva med å lage en spesialsal og vise Earthquake (1974) og simulere et skjelv på 5.3 på Richterskalen midt under de mest dramatiske scenene i filmen? Eller sette opp The towering inferno (1974) på en kino som skal rives og avslutte med å rett og slett sette fyr på kinoen rett etter filmen er ferdig? Eller en skrekkfilm der noen kler seg ut som morderen i filmen og kommer løpende ut i kinosalen midt under filmen og "angriper" tilfeldige offer. Jeg kan garantere en mer livlig reaksjon enn Rocky horror picture show (1975).
