Til min kommende sjef

Jeg sendte kjæresten min link til bloggen min i går og han sa at han ikke ville poste blogger siden han hadde lest at arbeidsgivere går inn og sjekker nettet for blogger og lignende når de skal ansette folk. Så kjære sjef; jeg har veldig lysst på den jobben. Det jeg har skrevet her viser vel at jeg er en allsidig fyr som er engasjert nok til å legge mine meninger og oppheng ut på nett. Jeg lover og at jeg ikke kommer til å bruke arbeidstiden min til å poste blogger eller surfe rundt på sider som ikke har noe med jobben å gjøre. Gleder meg til å bli ansatt hos dere!

Hvem har bestemt..!?

Dette er ikke en ren filmblogg for de som måtte begynne å tro det. Men det er på sin plass og si noen ord om norsk films svar på Knoll og tott; Wam og Vennerød. Fem av filmene deres ble gitt ut på dvd for ikke så lenge siden, med masse digg ekstramateriale. Dette er ikke bare noe for alle dissillusjonerte 68ere (oi, de er det ingen som snakker om lenger), her er det noe for alle. Wam og Vennerød sparket til høyre og venstre og malte med meget bred pensel. Karakterene var overtydelige og rett i fleisen, og du visste egentlig aldri hvem du skulle ha sympati for.

Min favoritt Wam og Vennerød film ble ikke gitt ut på dvd i denne omgang. Det er også uten tvil den beste norske filmen noensinne. Hvem har bestemt..!? heter mesterverket der Petter Vennerød selv spiller hovedrollen som den ganske så mistilpassede Ottar. Han lever i et demokrati, men spør seg selv og de rundt seg om hvem som egentlig har bestemt. Det er ingen som har spurt meg som han sier.

Hva er det med Wam og Vennerød og buss og togscener, de har alltid veldig bra buss og togscener i filmene sine. Hadde de laget en film som bare foregikk på et kollektivtransportmiddel ville det blitt et virkelig mesterverk av dimensjoner. I Hvem har bestemt..!? begynner Ottar å krangle med buss sjåføren om hvor bussen skal stoppe, så med medpassasjerer og det blir så voldsomt at politiet kommer og legger han inn på psykiatrisk sykehus. En overreakskjon på en busskrangel kanskje? Ikke i Wam og Vennerøds univers.

Det beste med Wam og Vennerød er dialogen. Den kan være kunstig og tilgjort eller bitende og slagordsaktig, ofte med et stort innslag av kreativ banning. Din uspontane hengepikk, Hold kjeft ditt uttørka husmorludder, Vil du se på kuken kjerringfaen og Du er en reaksjonær psykiater og sannsynligvis kristen er bare noen få av veldig mange eksempler på ting som aldri ble sagt noe annet sted enn i en Wam og Vennerød film. Filmene kunne bare vært lagd på søttitallet. På åttitallet mistet de noe av sin kraft og bare ble tåpelige og dårlige. Åpen framtid er etter min mening den siste virkelig bra Wam og Vennerød filmen.

Men nå er de på dvd og ikke minst på nett; sjekk ut den fantastiske W&V siden med klipp fra filmene, anmeldelser og masse annet snacks. Den beste internettsiden siden imdb! http://www.wogv.no/ Lydklipp fra Hvem har bestemt..!? anbefales, bedre dialog har aldri forekommet i norsk film og knappt nok i noen film.

Scene skrekk

I min aller første blogg vil jeg fortelle om en italiensk skrekkfilm som er som italienske skrekkfilmer flest; morsom å se på, dårlig dubbet, et syltynnt og søkt plott, massiv musikk, skuespillere som ikke akkurat er Oscar materiale, litt kjedelig til tider, gørrete mord og dialog som ikke kunne vært dårligere om en treåring hadde fått lage den.

Dette verket heter Deliria, men er mer kjent som Stage fright. Den er fra 1987 da skrekkfilmer virkelig var bra/dårlige alt ettersom du ser det, og kom ut i hopetall.

Regissør er Michele Soavi som også har begått tvilsomheter som Demons 3 og 4 og Cemetary man, har også samarbeidet med Italiensk skrekkfilms feinsmecker og gudfar Dario Argento.

Stage fright handler om en teatertrupp i en liten by som holder på å øve inn et stykke. Så begynner folk å dø inne i teateret og dermed blir spørsmålet; hvem av dem er morderen? Morderen har for vane å ta på seg et svært uglehode og snike seg rundt i kulissene blodtørstig og ikke særlig villig til delta i stykket. Så kan en spørre seg; hvorfor dreper han/hun (for orden skyld bruker vi han heretter)? Er det fordi vedkommende ikke fikk rollen han ville ha? Er det en måte å uttrykke at han synes stykket er ræva? Eller liker han rett og slett å kle seg ut som en ugle og ta livet av folk?

Denne filmen ble ansett som en fæling da jeg vokste opp, og var sikkert forbudt i Norge eller ihvertfall skamklippet. Nå kan den kjøpes på nettet uklippet for under hundrelappen inkludert porto. Ikke noe mesterverk, og det finnes en drøss av italienske skrekkfilmer som er bedre. Men den har sin sjarm og tåpelige musikknummer.