Filmer til Halloween

I dag må man nesten se en skrekkfilm eller to synes jeg. Og det går selvsagt an å se The Shining en gang til, den kan ikke sees for ofte, eller Psycho, Nightmare on elm street eller en av de andre klasikkerne. Men om du vil ha noen tips, skal jeg spa opp noen filmer du kanskje ikke har sett og som ihvertfall jeg mener er både spennende og skremmende.

1. The Amytiville horror (2005)
Denne "nyinnspillingen" av "klasikkeren" fra 1979 (basert på boka som jeg likte kjempegodt når jeg var 14 år ihvertfall) er en glemt liten skatt. Familie flytter inn i et stort flott hus de fikk overraskende billig. Om ikke lenge starter demoniske krefter å bølle skikkelig og huset var visst ikke så kjekkt å bo i allikevel. Auch. Det ble sagt en gang i tiden at dette var basert på en sann historie, men det viste seg (kanskje ikke så overraskende) å være fri fantasi. Men filmen er skikkelig guffen og skummel, og hvis du ikke skriker eller blir redd for hus en god stund etter å ha sett filmen må du være laget av noe som vil gjøre at du og avkommet ditt vil leve godt og lenge. Gratulerer!

2.Eden lake (2008)
Tenkt å ta med kjæresten på en romantisk campingtur til en innsjø? Det synes jeg ikke du skulle gjøre. Ikke for å være gledesdreper eller noe, men når man har sett Eden lake vil man ikke finne på noe sånn. I denne filmen er monsterne ikke slimete zombier, men skikkelig ufyselige ungdommer som virkelig går langt i å være dritkjipe, og de er mer virkelige og skremmende enn både Jason og Freddy til sammen. En av de beste skrekkfilmene i fjor kom fra England, her til lands ble den en parantes desverre. Så har du ikke sett den ennå så anbefales den virkelig. En spennende historie, dyktige skuespillere og masse ufyselige greier. Perfekt for halloween. Yup.

3. Piranha (1978)
Har nevnt og anbefalt denne tullete Haisommer kopien før, men en god ting kan ikke nevnes for ofte. Det er ikke allitd skrekkfilmer er skremmende - av og til er de bare latterlige, enten med vilje eller ikke. Piranha er morsom med vilje. Og det fungerer som bare juling. En hel skokk pirayaer blir sluppet ut i vann nær en landsby og det går ikke så godt. Man får ikke se fiskene så mye, men det gjør ikke noe. Dette er veldig underholdene. I toeren fra 1981 (Piranha II-The spawning) har fiskene blitt muterte og fått vinger. Jeg elsket denne når jeg gikk på ungdomskolen og så den et utall ganger og lo mer og mer for hver gang jeg så den. Så hvis du virkelig vil se en ultratåpelig skrekkfilm så se den også.

Det var tre tips. Jeg har tenkt å se disse filmene i løpet av 31 oktober 2009 :

1.Twilight (2008)
Skeptisk til denne må jeg innrømme. Klissete tenåringsvampyrfilm ser jeg for meg, men skal nå se den, kanskje jeg får meg en gledelig overraskelse. En tenåringsjente forelsker seg i en vampyr med alle de komplikasjonene det medfører. Jeg liker jo serien True blood, ser for meg at den har mer for seg... men jo, skal gi Twilight en sjangse. (sett den nå og det var ikke det helt store nei. En film jeg ikke satt igjen med noe som helst fra etterpå. Best første 4o minuttene eller noe, og i små glimt mot slutten av filmen)

2. The bride of Frankenstein (1935)
Regnes som den beste Frankenstein filmen og jeg har faktisk ikke sett den ennå, så det er på tide. Her lager Dr. Frankenstein en make til sitt monster. Ser for meg at det også blir romantikk med komplikasjoner.

3. Don't be afraid of the dark (1973)
Regner med at tittelen er veldig ironisk. Kan du se dem, Sally? De som gjemmer seg i skyggene og vil at du skal være en av de når lysene slukkes? Først ser du dem, så ser du dem ikke, så dør du. Denne filmen fra året etter jeg ble født har skremt livet av flere genrasjoner i USA, her til lands kjenner få til den. Om to år kommer en nyinnspilling, da blir nok filmen mer kjent. Jeg skal se orginalen om ikke så mange timer.

4. Lemora: A Child's Tale of the Supernatural (1973)
Enda mer vampyrer her. En ung jente vender tilbake til landsbyen hun kommer fra når faren ligger på dødsleiet og blir dratt inn i vamyrisme (!?) og en heksekult. Den må jo bare være knallbra!

I Am a Paleontologist - They Might Be Giants with Danny Weinkauf

Yeah!

They might be giants live NYU Skriball center 18 oktober 2009

Ganske tidlig søndag ettermiddag. Familiekonsert. Det høres kanskje ikke ut som det sprekeste i verden. Men når bandet som underholder heter They might be giants blir det alltid spillopper og moro og en endeløs rekke godlåter. Jeg har sett de live 7 ganger før, men da bare "voksen"konserter. Bandet har de siste ti årene gitt ut mest barneplater, de aller fleste har jeg ikke (hørt så mye av), og jeg regnet med at konserten ville bestå av mest fra disse. Derfor gikk jeg på konserten med ganske sobre forventinger.

Konserten var i et stort teater. Jeg kom visst tidlig, tre kvarter før konserten skulle starte, og da var det bare tre fire stykker i hele den svære salen. Men det skulle vise seg å bli fullt av rundt 50% voksne og 50% barn (og meg).

Allerede i andre låt måtte vi opp og klappe i hendene, trampe i gulvet og hoppe opp i luften, så dette var ikke noe konsert for passive konsertgjengere. Og ungene var med fra første tone. De hoppet opp og ned (akkurat som bandet), danset, spillte luftgitar og var helt med. Hadde forventet mer avbrytelser, leking (når de ble leie av konserten) og annen oppførsel barn kan finne på, men det må jeg si, disse ungene oppførte seg mye mer konserterfarent enn veldig mange voksne på voksenkonserter, så der!

John Linell, John Flansburgh og de andre kjempene lot seg ikke temme eller dempe av at det var så mye barn og familier til stede, de rocket og bråkte like mye (og av og til mer) enn de gjør på sine voksenkonserter på klubber. Det ble som forventet mest fra barneplatene ("No", "Here comes the ABC", Grammyvinnende "Here comes the 123s" og den siste "Here comes the science" - som anbefales alle sammen, kanskje særlig de to siste). Men det ble også plass til en god del barnevennlige TMBG klassikere også.

Flere ganger under konserten ble det skutt ut masse konfetti fra svære konfettikanoner til stor jubel. Salen var smekkfull av konfetti på slutten. En mann slo til og med opp en paraply under den verste konfettistormen.

Mot slutten av konserten kom avatarene til John og John fram, det var noen hånddukker som snakket inn i et kamera og som ble vist på en storskjerm, de sang også en låt. Etterpå kunne John og John avsløre at det alltid var tomt for snacks backstage etter at hånddukkene hadde vært der ("That's weird, because they are just puppets, right?"). Det ble også endel tulling med navnet på teateret "Skirball center" ("Did they use to play skriball here before it was built?"). Etterhvert kom det beskjeder fra Mr. Skriball og før ekstranummerne fikk vi vite at "Mr. Skriball is very dissapointed, he did not like this at all. Not at all". Johnene's merkelig humor er egentlig veldig barnevennlig, både voksne og barn lo godt. En annen låt ble introdusert med "This song will make your baby much smarter than if it is listening to Mozart".

Konserten varte rundt en time, men den var så full av innhold at det merktes ikke at den ikke var lenger.

Set listen var som følger (ikke i rekkefølge) :

*Clap your hands
*Bed bed bed (med veldig veldig bråkete perkusjon)
*Meet the elements
*Fibber island
*Where do they make balloons?
*Particle man
*My brother the ape
*Famous polka ("This is the famous polka, because it's the only polka we know")
*Why does the sun shine?
*Alphabet of nations (her nevnes forresten Norge flere ganger i teksten)
*Seven days of the week (I never go to work)
*I am a paleontologist (En naturlig låttittel når man skal lage en barnesang, ikke sant?)
*Eight hundred and thirteen mile car trip (digger denne!)
*Dr. worm
*Istanbul (not Constantinople)

Kingda Ka Front Row Video

Six flags great adventure, New jersey. Del tre.
Skroll ned og start på del en først og så les del to og til slutt denne, del tre. Funker best sånn :O)

Den aller mest beryktede banen i parken heter Kingda ka. Den er egentlig bare en lang strekning rett fram og så rett opp 90 grader, 136 meter rett opp i luften og så et lite øyeblikk oppe i høyden slik at alle skulle få se de tre statene man kan se fra toppen. Så raser man rett ned igjen. Den kommer opp i 200 km/t, og det skal jeg love deg er kjappt. Jeg må innrømme at jeg gikk endel rundt i parken og mannet meg opp til denne. En god stund hadde jeg slått den helt fra meg. Men etter å ha tatt The great american scream machine en gang til fant jeg ut at denne nå var ganske tam i forhold til de andre i parken, og jeg måtte komme meg videre og prøve noe enda mer utfordrende enn Nitro. Så jeg gikk å stillte meg i kø og prøvde å ikke tenke på turen som lå foran meg. Det var egentlig ikke kø på den heller, det var bare å gå rett på. Men det ble litt venting allikevel, nok til å grue seg litt. Men så aksellerete den fra 0 til 200 km/t på få sekunder og plutselig var den på vei opp. Når den hadde begynte på oppturen tok det ikke lang tid før man var oppe. Det første jeg gjorde første gangen jeg var på toppen av Kingda ka var å kikke rett ned. Langt der nede så jeg noen små biler på parkeringsplassen. Jeg eier ikke høydeskrekk, så den var ikke skummel i det hele tatt faktisk, bare kjekk. Så jeg gikk rett og stillte meg i kø igjen. Da så jeg en gutt jeg tipper var rundt 15 år som var alene og så veldig nervøs ut. Jeg spurte han om han hadde prøvd banen før, og det hadde han ikke. Jeg sa at den ser verre ut enn den er. Er den rask spurte han og jeg kunne ikke lyve og måtte si som sant var at den var veldig rask ja. Fyren så fortsatt ganske nervøs ut. Så tok berg og dalbanen av og jeg så han ikke igjen før jeg igjen stod klar for å ta Kinda ka for tredje gang på rad. Da stod han klar for andre gang og smilte bredt og sa That was fun!

Det ble ingen tredje runde for meg på Kingda ka, vi satt klar til å ta av igjen, men så ble vi bedt om å gå av og stille oss utenfor sperringene. Og så fikk vi beskjed om at banen var stengt pga regn, farten ville gjøre at regndråpene kom til å lage brennmerker på oss. We don't care var det en som ropte. Men jeg merket at det gjorde litt vondt på Nitro etterpå (den gikk også utrolig kjappt), så det stemte nok.

Ellers var det mange forfrosne folk som jobbet i parken som prøvde å se ut som de ikke kjedet seg eller frøs ihjel. Jeg syntes ikke det var så kaldt, men vi er jo forskjellige, noen er pysete noen er ikke pysete :OD

Kl 17.30 ble det mørkt og da kom det noen zombier ut i gatene i parken, bl.a en med en motorsag (uten tagger) som han fyrte opp og løp etter folk med. Samt en fyr med en spade som han gikk bort til intetanende og dro hardt i asfalten så den lagde en enormt høy og skremmende lyd.

Parken skulle egentlig stengt kl. 23, men pga regnvær (som igjen ikke var så ille), stengte den kl.19. Men da var jeg lei uansett og hadde hatt 8 timer i parken. Og uten kø noen plass tilsvarer det vel noe sånn som tre, fire dager i høysesongen.

nitro roller coaster @ six flags great adventure

Six flags great adventure New jersey. Del 2.

Etterpå stakk jeg i en av de aller største berg og dalbanen i parken, den var i tre og het El toro. Den var gigantisk, til da uten tvil den aller største jeg hadde prøvd. Når vi skulle opp første bakken begynte den plutselig å gå utrolig fort OPP bakken. Den var ny, men det var jo en morsom overraskelse. Når vi kom opp sakket farten ned og den tok en god sving slik at alle kunne se hvor vi skulle ned og hvor vi skulle etterpå. Det var en mildt sagt bratt bakke som gikk 76 grader rett ned og langt ned. Så opp en stor bakke igjen og ned en, osv. På slutten økte bare farten, den var oppe i 117 km/t, og det var kjappt! Helt villt.

Tok en bråte andre berg og dalbaner også, Batman der man satt og dinglet med føttene og som hadde loop der den gikk utenpå loopen i stedet for inni som er vanlig. Bizarro som er den mest svingete og rare berg og dalbanen jeg har tatt, med lydeffekter hele tiden, pyro og tørris.

Men aller kulest var Nitro og en jeg skal skrive om i neste avsnittt , de to aller største banene i parken på hver sin måte. Nitro var en diger bane der man satt fire på hver rekke i stedet for to som er vanlig på de aller fleste berg og dalbaner. Den gikk opp en enda mer endeløs bakke og så ned en helt vannvittig høy og bratt bakke, for så å ta noen bakker til før den føk langt inn i skogen og rundt og tilbake igjen på andre siden. Jeg tok den så mange ganger at jeg mistet tellingen. Det var somsagt lite folk, og ingen kø. I høysesongen kan det forekomme køer på opp til over to timer på de mest populære berg og dalbanene.

The Great American Scream Machine Six Flags Great Adventure

Six flags great adventure New jersey. Del en.

Lørdag 17 oktober, tredje dagen jeg var i New york. Enda en overskyet dag, men ikke noe regn. Jeg stod opp tidlig, kvart over sju. Når jeg gikk nedover Broadway (som var sidegate til der jeg bodde) var det stort sett folk som var på vei til jobb som var ute for å få seg frokost og de var det ikke så mange av heller. Jeg gikk fra 102nd street til 42nd street der buss stasjonen lå, det tok ca en time. Der nede fant jeg først platformen der bussen til Six flags great adventure skulle gå fra. Så skulle jeg kjøpe billett. Jeg fant ingen plass ved bussavgangen der de solgte billetter, automatene hadde ikke billetter til parken. Så jeg spurte. Jeg måtte gå over i et annet bygg over gaten og kjøpe billett der. Etter litt om og men så fikk jeg billetter, og heldigvis var jeg tidlig ute. Det begynte å komme mye folk til bussplatformen også. 20 minutter før bussen skulle gå slapp de folk inn i bussen. Den ble fort full og så måtte det settes opp en ny buss. Etter litt fram og tilbake kom en ny buss som jeg ble med på.

Når vi kom over til New jersey begynte det å regne med en gang. Det regnet hele veien mot parken. Turen tok drøye 90 minutter. Når vi kom til Six flags great adventure sluttet regnet heldigvis, men det var vått på bakken og litt kaldt. Heldigvis skulle det vise seg, for pga regnet ellers på New jersey kom det ikke mye folk i parken den dagen, og det betydde null kø noen plass.

Parkeringsplassen utenfor parken er den største jeg noensinne har sett. Og den var så og si tom utenom et lite titalls biler. Det så mest ut som en scene i fra en post apokalytisk film. Det tok sin tid å gå fra bussholdeplassen og inn i parken, men det var ikke akkurat trengsel noen plass.

Det var pyntet til Fright fest som det er i parken fra slutten av september til begynnelsen av november. Utenfor var det gigantiske edderkoppnett, inni parken var det rødt vann som kom opp av en svær fontene som skulle se ut som blod, forlatte biler som det stod "get out" på stod mange plasser og svære edderkopper var på vei til å lage de om til rede, det var skjelletter og svære skrikende rotter osv...

Men hovedattraksjonene i parken er uansett årstid berg og dalbanene. Parken har verdens høyeste og raskeste. Den første jeg prøvde var Superman Ultimate flight, en berg og dalbane som gikk på kryss og tvers, opp og ned og i noen looper. Men det spesielle med den var at man lå og fløy i den. Veldig kult! Etter den ville jeg teste den ved siden av som het The great american scream machine. På vei opp første bakken (som tok en evighet) kom jeg høyere og høyere og fikk etterhver god utsikt ut over parken. Det var den ene gigantiske berg og dalbanen etter den andre. Jeg syns aldri jeg kom opp bakken og så begynte jeg å bli litt bekymret, var denne litt i drøyeste laget? Og hvis den var drøy, så var de fleste andre berg og dalbanene i parken enda større. Så da fikk jeg det for meg (jeg hadde god tid til å tenke på veien opp ja) at jeg bare kunne gå rundt å kikke i parken, det var jo en fin og stor park. Så kom første nedoverbakke, og i løpet av den begynte jeg allerede å se meg om etter en større berg og dalbane jeg kunne ta etterpå.

Saul Williams New york Onsdag 21 oktober 2009

I forkant av min New york tur nylig var jeg inne på nett for å sjekke om det var noen interessante konserter i den uken jeg skulle være i byen. Det skjer alltid noe i NYC, og sist jeg var der i 2003 var da var jeg på 4 konserter som tilfeligvis var der når jeg var i byen.

Denne gangen fant jeg to stykker, men de var i tillegg med to artister/band jeg virkelig ville se. Saul Williams var den ene, og han liker jeg veldig godt og har aldri sett han live før så forventningene var godt over skyhøye. Mannen har alltid laget interssant musikk og har utrolig bra tekster, han er også en utrolig dyktig MC/poet. Basisen hans er nok hip hop, men det er mer indistruelle rytmer enn r'n'b. Han turnerer med flere band under Afro punk banneret.

Konserten skulle egentlig være på legendariske Fillmore, Irving Plaza men ble flyttet til en annen konsertplass som var litt mindre som lå ikke så langt fra. Husker ikke navnet akkurat nå, men det var både sitte og ståplasser der. Når jeg kom der drøy halvtime etter konserten skulle ha begynt og var det veldig tomt der. Uups. Men det skulle være to oppvarmingsband og noe dautid før Saul Williams kom på, og innen da var plassen pakket full heldigvis.

Første band på var et ganske dårlig, men energisk punkeband. Next. Så kom et enda mer energisk men minst like dårlig hardcoreband på som riktignok dro en knallcover av Misfits' Hybrid moments. De kunne virkelig spille, bare synd låtene var anonyme og like hektende som våt luktfri såpe.

Men så kom den svarte Ziggy stardust spankulernde ut på scenen (hans forrige plate het "The Inevitable Rise and Liberation of NiggyTardust!") med grønn øyenskygge og glitter gnidd over rundt hele øynene og oppover halve pannen. Og med masse grønne fjær i håret. Mellom låtene kom dikt lest opp i et imponerende tempo og intelligente betraktninger om å være en verdensborger og ikke tenke rase men menneske bl.a. Musikken ble levert intenst og nydelig fra bokser, synther og gitar. Høydepunktene kommer nødvendigvis ved hitene Black Stacey og ikke minst List of demands (begge fra hans fjerde store hitplate Saul Williams), men det var en fin flyt i konserten, der det ikke var et eneste lavpunkt og høydepunktene ble framført på en så selvsikker og nesten selvfølgelig måte at det kan være fare for å virke litt på det jevne. Men det ble det heldigvis aldri. Det var noen tekniske problemer, men de skjemte ikke konserten noe særlig.

Av nyere låter var NiggyTardust knallbra, med linjene :

When I say Niggy, you say nothing...
Niggy. Niggy
When I say Niggy, you say nothing
Niggy. ("Nothing! "). Shut up
When I say Niggy, you say nothing...
Niggy. Niggy
When I say Niggy, you say nothing
Niggy. ("Nothing! "). Shut up

Publikum svarte Nothing og Saul Williams sa Shut up.

Midt i settet stakk Saul Williams og keyboardist ut, og inn kom en annen rapper og så fikk vi noen låter med Crack attack som er sideprosjektet til Saul Williams' "boks"mann og til dels også gitaristen (som også har produsert Crack attack plata). Crack attack var intense greier, industriell hardcore/grindcore (utrolig kjapp hardcore med ekstrem skrikevokal). Men det var kult. Og avbruddet i konserten gjorde egentlig ikke noe.

Så kom Saul Williams tilbake. Han svarte på tilrop fra salen, ofte knakk han sammen i latter og slet med å holde seg alvorlig av og til, men hentet seg kjappt inn igjen. Når konserten var ferdig hoppet han ned i publikum og ga alle som ville ha en klem! Det var sikkert rundt 1000 stykker der så det tok sin tid. Han hadde med seg to nieser (tror jeg det var) på scenen, og de kom etterhvert og sa han måtte komme, de ville reise hjem eller noe, he he. Jeg fikk en klem og fikk også sagt at jeg kom fra Norge for å se han. Han ble litt imponert virket det som. Han er verd å reise minst så langt for å få med seg, selv om han ofte er i Europa også, senest tidligere i høst.

Bildet er fra konserten på onsdag, men det er ikke tatt av meg, det kommer fra Afro punk sin hjemmeside.

They Might Be Giants - No One Knows My Plan

Mens jeg skal få summet meg til å skrive en They might be giants live rapport fra konserten i New York på søndag, kommer det en godbit her som jeg ikke hadde sett før. En av mine favoritter fra TMBG.

Saul Williams - Black Stacey

Og her er den med musikk. For en låt.

Saul Williams - Black Stacey

Det kommer en egen Saul Williams konsertanmeldelse blogg også, men først her er min favoritt Saul Williams låt for anledningen uten musikk. Den fungerer like bra sånn.

Jelly belly beans

Ingen over, ingen ved siden, ingen rett bak heller.

New York City Oktober 2009

Torsdag 15 oktober stod jeg opp før det meste andre som lever og kom meg ut på Sola flyplass, klar for NYC. Circa 14 timer senere stod jeg på Newark flyplass og angret på at jeg hadde takket høflig nei til min venn Julie's tilbud om å hente meg. Sist jeg var i New York kom jeg meg til og fra flyplassen på en grei måte, betalte 2 dollar med t-banen. Men det gikk ikke fra Newark. Jeg måtte ta tog, det regnet og var ganske kaldt. Julie bor en stykke utenfor byen og jeg tenkte det ble mye jobb for henne å hente meg, kjøre meg til hostelet og så dra hjem igjen (for jeg så for meg at jeg ville være rimelig trett og utslitt, og det var jeg og). Men vet jo at å kjøre ti mil i USA ikke er så voldsomme greier som her og store avstander er de veldig vant med. Ja ja. Så jeg kom meg til Manhattan og hadde tenkt å bare gå til der jeg skulle bo til fots. Så for meg at det lå ganske langt nede på Manhattan, ikke så langt fra 43nd street og Broadway (Time's square). Feil. Det lå nær 102nd street og Broadway - ikke det samme på langt nær. Så jeg måtte ha meg en taxi. Det var det mange som ville ha. Så nesten ingen som gikk ute i drittværet, de som var ute stod og ropte på taxi, og 80% av taxiene var allerede opptatt. Det så håpløst ut.

Men så kjørte en taxi forbi en liten gruppe folk som stod foran meg og ropte høyere enn meg og stoppet ved meg. Han spurte hvor jeg skulle hen og det virket ikke helt som han visste hvor det var, men han sa hopp inn. Det var en koselig litt eldre mexikaner og han lurte på hvor jeg var fra. Så lurte på om jeg hadde kommet med båt. Jeg spurte om det kom båter fra Norge til USA lenger (da tenker jeg på pasasjerbåter). Han sa at det hadde kommet en dagen før. Ok da. Så snakket han i telefonen en stund og så stoppet han utenfor en sandwich plass og sa han måtte bare inn å hente noe han hadde bestillt, og lurte på om jeg skulle ha noe. Jeg avslo høflig. Så kom han tilbake og kjørte videre, og jeg må ha sett veldig sulten ut for han ville gjerne dele maten sin med meg. Men jeg avslo igjen og sa takk for tilbudet. Jeg var egentlig ikke sulten og ville at han skulle få beholde maten sin selv.

Så kom jeg frem til der jeg skulle bo. Det så sånn rimelig ok ut. Jeg kan ikke tenke meg en plass man kan bo billigere på Manhattan ihvertfall, det kostet rett over 300 kr for et dobbeltrom med fellesbad (det fungerte veldig bra, det var aldri opptatt der, det var kun to rom som delte på det). Til å være en plass å oppbevare tingene mine og sove og dusje fungerte det helt prima.
Det lå også rett ved t-bane stasjonen på 103rd street.

De første dagene ble det veldig mye gåing rundt på Manhattan og kikkke. En dag stod jeg ved en fotgjengerovergang og ventet på grønt. Ikke så langt fra meg så jeg en dame som virket litt kjent. Det var Susan Sarandon, skuespillerinne som har vunnet Oscar for Dead man walking og som spillte Louise i Thelma & Louise.

De tre første dagene regnet det og var ganske kaldt, aller mest på fredagen.

Lørdag var jeg hele dagen i New Jersey på Six flags great adventure parken, men den får en egen blogg. Det får også They might be giants konserten på søndag og Saul Williams konserten på onsdag.

Men på dagen på søndagen var jeg å gikk nede i East Village. Så går jeg forbi et kunstgalleri og kikker inn mens jeg går forbi. Helt inni enden henger et stort kjempefint bilde av en bonde som står med en ljå. Jeg går litt videre og tenker det var et fint bilde, det så jo også ganske norsk ut. Jeg går tilbake for å se mer på bildet og kikker på døren. Der står det Galleri Sand. Da går det opp for meg at det er Vebjørn Sand sitt galleri. Jeg gikk inn og der var broren hans, Aune Sand. Jeg kikket litt på bilder og pratet med Aune som var veldig hyggelig og interessant å prate med.
Anbefaler alle å gå innom hvis de er i New York, det er kjempeflott der. 277 west 4th street finner man de.

De siste tre dagene var det skikkelig væromslag, det ble sol og varmt - mellom 20 og 25 grader hver dag. Mandagen kom Julie og vi dro ut til Brooklyn for å kjøpe Key lime pie som visstnok er verd å kjøre helt ut der for å få seg. Vi kjørte inn i et område som visstnok ikke var så attraktivt, veldig lav leie og tvilsomme aktiviteter ("Her er det mafiaen dumper lik" kunne Julie fortelle meg mens vi kjørte forbi en særdeles avfolket del av Brooklyn). Pai plassen lå nede ved sjøen, der var det utrolig fint, med en stor overgrodd gullfiskdam utenfor. Plassen var en svær hall, det lå skikkelig bortgjemt, vi trengte gode veibeskrivelser for å finne det. Der hadde de all slags paier, vi skulle ha Key lime pie på pinne dekket av sjokolade. Mmmmm. Bortsett fra at det var stengt (kl 2 på dagen...) og det ikke stod noe på døren om når de åpnet igjen. Det så ikke permanent stengt ut. Etter en knapp time måtte vi bare dra. Så ble det kjøretur rundt omkring Park slope/Prospect park området i Brooklyn, fint der, veldig småby amerika aktig.

Tirsdagen ble mer trasking, en tur med Staten Island ferja som faktisk er helt gratis! Den går rett forbi frihetsgudinnen også, så man får se den på rimelig nær avstand. Staten island er en flott plass, mer sydlandsk enn New york på en måte. Skulle ønske jeg hadde tid til å være der lenger og reise litt rundt på øya. Neste gang må jeg ta en hel dag der. På vei tilbake til der jeg bodde gikk jeg ned en gate som var avstengt for filminnspilling. Men det gikk an å gå på ene siden, så jeg gikk der og stod og så på litt. Prøvde å se om det var noen kjente skuespillere der, men kunne ikke se noen. Det var utenfor et sykehus, og det satt en mann inni en bil og snakket i mobiltelefon, han så ikke kjent ut ihvertfall. Men så skulle de ha tagning og der kom Edie Falco, mest kjent som Carmella Soprano (kona til Tony Soprano) i The Sopranos gående i sykepleieruniform. Hun tok en pil og ripet opp hele bilen. Det var den nye serien hun spiller hovedrollen i (Nurse Jackie) de holdt på å spille inn.

Onsdagen gikk med til tur utenfor New York med Julie. Kjempekjekkt. Vi kjørte forbi Bear mountain og opp i høyden. Der var det mange hauker som flydde rundt. Vi så også en drøss ekorn, både de vi har her og de som kalles Chipmunks som ikke finnes her som ser ut som Snipp og Snapp. Vi dro til Storm king art center som er et digert område med skulpturet ute i naturen.
Og så har de laget bølger av gress, utrolig kult. Bra plass, og hendig at det var en liten buss som kjørte rundt for det var umulig å gå over hele området. Masse fine og fascinerende skulpturer.

Så kom torsdagen og jeg var faktisk veldig klar for å reise hjem igjen, selv om jeg hadde hatt en utrolig bra ferie! Og om tre uker reiser meg, Olav og Rune til Tsjekkia så det er ikke så lenge til jeg skal ut på tur igjen! :OD