Det har vært mange mange dager med knallvær og jeg er snart ferdig å flytte inn i nytt hus.
Derfor har bloggen ligget brakk en stund. Det blir ikke så mye aktivitet her framover heller, må få ryddet skikkelig på plass og så skal jeg snart til Stockholm noen dager. Men heldigvis har jeg fått en gjesteblogger som kan hjelpe meg litt. Han heter Jonatan B Myhre og er en kjempemorsom kar. Han er bestefaren til en jeg gikk på videregående med, så jeg kjenner han ikke så godt. Men jeg har truffet han noen ganger, og det er kanskje den morsomste personen jeg har møtt noen gang. Han leste bloggen min og skrev en mail til meg og sa at han gjerne ville skrive noen innlegg på sida mi hvis det var greit. Han er veldig direkte, er for gammel til å bry seg om politisk korrekthet, men han er ikke slem eller mener noen vondt. Så her er første gjesteblogg fra Jonatan.
God sommer!
Jeg sitter på terrassen og ser utover en fjord som er full av båter. Hadde jeg ikke sitter her hver dag og spist frokost, også når det er dårlig vær, hadde jeg nok ikke visst at det er en fjord der ute. For det er båter så langt øyet kan se. Jeg kommer til å tenke på den gangen vi skulle kjøpe båt hjemme hos oss. Det var to år før krigen, jeg var ikke store karen og far hadde spart i over ti år. Vi ungene, seks av oss, fikk være med når han skulle hente den. Far var veldig kry. Vi hentet båten og satte den ut på det første vannet vi fant for å prøve den. Far var så ivrig at han glemte at vi kanskje måtte ha årer. Mannen som solgte oss båten anså årer for ekstrautstyr, så det fulgte ikke med båten. Men det tenkte ingen på før vi var midt ute på fjorden og bare drev rundt. Vi satt der i åtte timer før båten drev inn til land. Det var ingen folk å se så ingen kunne hjelpe oss. Men vi kom oss opp og ut av båten. Det første far gjorde etterpå var å reise tilbake med båten til forhandleren. Så kjøpte han brennevin for pengene og drakk i en måned i strekk og slo oss ungene til vi ble gule og blå. Det er kanskje ikke det hyggeligste barndomsminnet mitt, men det er vel det jeg husker best fra mine aller tidligste år.
Jeg har bodd her ved fjorden i 37 år nå. Før jeg flyttet hit bodde jeg på et halvstort tettsted som har blitt by nå. Rett før jeg flyttet var det stor oppstandelse i gata der jeg bodde. Det var en veldig krangel om gatenavnet. Noen hadde funnet ut at gaten var oppkallt etter en mann som var en kjent kunstner, men også en stor tilhenger av Tysklands regjering som regjerte under andre verdenskrig. Det ble et ramaskrik og noen nyinnflyttede polakker var ekstra opprørte. De argumenterte med at de hadde vært i Buchenwald. Vel, jeg hadde vært i Hardanger, men brukte ikke mine feriemål som argument, det ble litt søkt syns jeg. Men uansett, jeg hadde egentlig ikke noe bestemt hverken for eller imot gatenavnet, så de fikk gjerne skifte for min del. Det var en person i kommunestyret som protesterte spesiellt mye mot skiftet av gatenavn, men han ga seg når han fikk velge det nye navnet på gaten. Det nye navnet ble Johan Bernhard Hjorts vei, men det ble også forandret etter kort tid, uten at jeg vet hvorfor. Derfor var jeg så lei av gatenavn og adresser og sånn, så jeg flyttet til mitt idylliske lille hus ved fjorden som ikke ligger i noe gate eller vei, jeg har ingen adresse. Jeg har bare en postboks som jeg sjekker hver 14 dag.
