The Smiths - I Want The One I Can't Have (Paris)

Fysj og fy så sløv jeg har vært på bloggfronten i desember 2007. Men 6-7 julehandler, jobbing, trening og sosial omgang (som jo absolutt er bedre enn å sitte å glo på en pc skjerm i timesvis) har tatt tid. I dag har jeg trent sammen med en goe kompis (heia Olav) og strøket sjorte siden det er nyttårsaften. I strykepausene (jeg hater å stryke klær og må ha minst fire pauser på ei sjorte) danset jeg rundt på gulvet til denne låten opptil flere ganger. En god gammel favoritt som det alltid er moro å trekke fram igjen. Bildekvaliteten er møkk, men lyden er meget bra. Knallbra sang og som så ofte med Morrissey; fantastisk tekst!

A tough kid who sometimes swallows nails
Raised on prisoners aid
He killed a policeman when he was
Thirteen
And somehow that really impressed
Me
And its written all over my face


GODT NYTTÅR ALLE SAMMEN!

Arctic Monkeys - Fluorescent Adolescent

NME og engelsk musikkpresse er kjent for å hause opp band, de fleste av de er fort glemt og varer ikke lenger enn en ep eller i beste fall en plate og en turnè. De blir ofte et fenomen i storbritania i en begrenset periode, og så er de borte før de kommer seg over til andre land og kontinenter.

Derfor er det kjekkt med band som Artic monkeys som først gir vekk ep'er på konserter og på internett for så å bli en kjempehype før debutskiva kommer. Og når den kommer og innfrir så det synger så er en klar med slakterkniven når plate nummer to kommer. Men så viser den seG å være utrolig bra den og. Mer en helhetlig plate enn debuten og ikke så singelvennlig kanskje. Men det er bra enkeltlåter på den og, bl.a denne her. Og videoen som er en Clockwork orange/engelsk gangsterfilm møter circus Arnardo med slossing fra begynnelse til slutt er jo også artig.

For et gjennomført bra band! Og veldig veldig britiske.

3D grafitti

Sjekk denne kule 3D grafittien!

He he

De dummeste spørsmålene

Vil du bli millionær?

Har du tenkt å utføre terrorohandlinger mens du er i landet? (ett av spørsmålene du må svare på før du slipper inn i USA)

Hvor skal du? (som en konduktør spurte en som kom på stoppet før endestasjonen)

Skal du ha de? (skjer rett som det er ekspeditøren spør om når du legger varer på disken)

Snakes on a plane, ja den filmen har jeg hørt om. Hva handler den om igjen?

Hva er den utrolig sterke og ekle lukten ved bensinpumpene? (en kunde ved en bensinstasjon. Nei, hva kan det være mon tro?)

Hva slukker brann best, varmt eller kaldt vann?

Og til slutt en ganske merkelig henvendelse til opplysningen 1881. Dette er en virkelig samtale!

Dame: Jeg skulle gjerne hatt nummeret til NN. Vent litt, hvordan leiter du? Sitter du på PC?

Konsulent: Ja det gjør jeg.

Dame: Hva faen holder dere på med!?!?!! Jeg vil ikke vikles inn i det systemet! Jeg er bondedatter, du skal faen meg være forsiktig med hva du spiser av bondeprodukter fremover!

Kundekonsulenten holdt seg nok unna både kjøtt og meieriprodukter noen uker etter den samtalen.

Wonder Showzen - What Are You Running From?

Wonder showzen er et morsomt "barne"program som gikk på MTV. Det inneholdt bl.a unger som gjør veldig politisk ukorrekte intervjuer, parodier på pedagogiske sanger og min favoritt; Clarence the annoying hand puppet. Her spør hun joggere hva de løper fra. Utrolig moro. "What are you hobbling from?" :OD

Wierd Al Everything You Know Is Wrong

Lover å poste endel blogger framover. Tar en lat en nå til å begynne med. Dette er en hjemmelaget "video" til Wierd Al Yankovichs Everything you know is wrong. Wierd Al er jo kjent for å parodiere kjente artister som Madonna og Michael Jackson, men her parodierer han et band han er veldig fan av selv men som ikke er så kjent som de to overnevnte på langt nær. Men for folk som har hørt They might be giants er dette en knallbra parodi. Midtpartiet med forskjellige instrumentalpartier er skummelt autentisk. Og teksten er utrolig morsom. Den aller beste parodien jeg har hørt av Wierd Al, morsomt da at de fleste ikke aner at dette faktisk er en parodi. Du får litt av en Green days Holiday og på "kjøpet" til slutt. Fin sang det og.

The Von Bondies-c'mon c'mon live on Letterman

En effektiv og fengende låt med hitpotensiale skal være to, tre minutter. Her er et veldig bra eksempel. The Von bondies varmet opp for The Cramps i New york når jeg så de der i 2003, men mens VB spillte stod jeg utenfor og kranglet med svartebørshaier. De på sin side prøvde å være så diskre' som mulig siden det var fullt av politi i omårdet, og svartebørs salg er noe de slår hardt ned på. Så da gikk jeg glipp av denne låta og andre hits de sikkert også har.

Photoshop

Det finnes mange kreative folk der ute med fotoprogrammer på pc'en som sitter og koser seg og lager alle mulige slags bilder. Av og til er det moro for andre og, som dette.

David Bowie - Five Years Live 1972

Dette opptaket ble gjort noen måneder før jeg ble født. En fantastisk sang med en ikke akkurat koselig tekst. Bowie var det helt store når jeg var åtte, ni, ti år gammel og denne sangen og hele Ziggy stardust plata var og er favoritten ennå. En utrolig bra versjon av låten på dette klippet, for en karismatisk mann! Og det er han ennå.

På Ikea i Tsjekkia

Ikea i Tsjekkia er akkurat som her, men bare litt billigere. Ja, faktisk. De småtingene som nesten ikke koster noe her koster enda mindre der.

Meg og Jan-Arne dro dit for han skulle ha noen ting til leiligheten sin.

Den første forskjellen jeg så på Ikea her og i Tsjekkia var, uteom prisene, maten i kafeteriaen.
De hadde f.eks en svær frityrstekt ost som var så full av kalorier at det nesten var komisk å spise den. Det var skikkelig instant heartattack på en tallerken. Men det var veldig godt. Hadde Grethe Roede sett menyen der hadde hun sikkert vaklet inn på do og kastet opp. Men det er hun sikkert vant med å gjøre allikevel. Nei, det var en litt stygg avsporing, men jeg lar den stå.

Så skulle vi dra hjem, men først måtte vi innom kiosken som var ved utgangen. Det var morsomt å se svenske varer der. Og så fant Jan-Arne ut at jenta bak kassen studerte svensk og da begynnte han å snakke norsk til henne. Han syntes nok det var kjekkere enn henne for etter en stund begynnte hun å se ganske utilpass ut og ba han slutte.

Da vi kom ut og skulle ha taxi og lastet inn alle tingene våre og sjåføren spurte hvor vi skulle og vi sa hvor vi skulle, bråstoppet han taxien og gikk ut og kastet ut ale tingene våre av taxien. Det var kaldt og glatt og han ville ikke kjøre opp den lange bakken til leiligheten til Jan-Arne. Da vi skulle gå å få en annen taxi hadde den råtne taxisjåføren gitt alle de andre taxiene beskjed om hvor vi skulle over radioen, så ingen ville ta oss med. Så vi måtte ta buss og dra med oss masse ting opp den lange bakken som var kjempeglatt.

Sånn var det å handle på Ikea i Tsjekkia. Litt sånn som her, bare med litt flere kalorier som vi sikkert mistet igjen når vi var nødt å slite på alt vi hadde kjøpt opp den lange bakken.

Sugar Copper Blue

I dag var en glad dag i heimen, for i postkassen lå en liten pakke fra USA med en cd plate oppi. Det skjer jo støtt og stadig, men dette var spesiellt siden plata oppi pakken hadde vært savnet i tretten år og nå kommet tilbake til meg.

Ok, i 1994 lånte jeg bort Sugar plata Copper blue til en kompis. Han rotet den vekk og jeg så aldri noe mer til den. Dette har vært en av mine favorittplater noensinne.

Spol litt tilbake i tid til 1992. Det nærmer seg jul. Meg og noen venner sitter i Kafe Akvariet i Stavanger og de setter på den nye plata til vokalist/gitarist og frontfigur i nå nedlagte Hüsker dü, Bob Mould. Bandet heter Sugar og jeg hører platen for første gang. De andre rundt bordet liker det ikke noe særlig, men jeg synes det høres knallbra ut.

Jeg får plata til jul, og hører den mye i knappe to år før en kompis får låne den og jeg aldri får den igjen.

Så leter jeg i bruktsjapper og den er ikke å se hverken i London eller i Stavanger. Kan godt forstå det jeg, ville aldri kvittet meg frivillig med den plata selv heller.

I tretten år hender det at jeg tenker på plata, på låtene, lurer på om jeg noensinne vil få den tilbake av han som lånte den. Mot slutten av nittitallet innser jeg at det ikke vil skje.

Så en kveld i september 2007 finner jeg ut at nok er nok og søker på ebay. Er den eneste som byr på plata og får den for et par dollar.

Og i dag kom den i posten! Jeg løp opp til leiligheten min og satte på The act we act, Changes, If I can't change your mind, Hover dam, og de var enda bedre enn jeg husket. Bob Mould har ikke skrevet bedre låter siden Metal circus og Zen arcade spør du meg, og han har ikke skrevet noen bedre etterpå heller. Selv om Beaster som kom etterpå også er bra er Copper blue suveren.

Brian Dewan

Vil slå et slag for en allsidig og talentfull kunstner fra New York som ikke akkurat har solgt haugevis med plater her til lands gjetter jeg. Brian Dewan har gitt ut to plater; "Brian Dewan tells the story" (1993) og "The operating theater" (1998). To kjempebra plater der tekstene er historier det er like kjekkt å høre for søttitredje gang som første og musikken er melodiøs rock/pop/folk med framtredende vokal. Han spiller på sin egenbygde zither med 88 strenger og gitarpedaler bl.a.

Foruten å bygge sitt eget instrument har han designet møbler, laget forskjellig kunst og designet ting til plate cover (bl.a David Byrnes "Uh-oh" og Neutral milk hotels "In an aeroplane over the sea".) og musikkvideo rekvisitter. Han lagde et slags "alter" til sine venners nyttårs selskap hvert år, disse vennene innbefatter bl.a bandet They might be giants som han har jobbet endel med, bl.a åpnet for de på mange tidligere turne'er. Ett år ble "alteret" så bra at det ble coveret på They might be giants fantastiske "Licoln" plate fra 1988.

Begge platene han har gitt ut er verd å sjekke ut. Får håpe det kommer en ny snart!

Tekstene hans kan ofte leses som små historier, her er et eksempel;

The cowboy outlaw

Gather 'round my children, and I'll tell a tale of woe
About a famous cowboy outlaw who lived a hundred years ago.
Today his soul at last is resting peacefully in hell
Though many years have passed away since through the gallows-trap he fell.

He was sitting propped up in a chair just after he was hanged
And they photographed his body as a distant churchbell rang.
A circus man was waiting with fifty dollars in his coat
And he bought the cowboy outlaw so he could have him in his show.

And very soon he was embalmed and toured from town to town
People paid to see the outlaw that they'd heard so much about
He stood before them with a pistol against a painted scene
The greatest cowboy outlaw that the world had ever seen

But in time he was forgotten and no one knew his name
And when he began to fall apart they took his booth away
They painted him with varnish and put a crown upon his head
Come and see the king of Egypt said the sign out front instead

And then one year the circus closed, the tents were packed away
And he was sold to an amusement park on Massachusetts Bay
He was sold for next to nothing and they packed him in the van
They thought they'd bought a dummy but they'd really bought a man.

He was sprayed a special color to help him look a fright
And they hung him from a gallows 'neath an ultra-violet light
He hung there in a spookhouse for many, many years
As youthful faces passed him by in tiny railroad cars

Until one fine and fateful day in 1976
He fell down from the gallows when the hangman's noose unhitched
His arm broke at the shoulder as he clattered to the floor
And the man who went to fix him was stunned by what he saw

And the teenage boys did holler, and the teenage girls did faint
When they saw the bone protruding from the varnish and the paint
A coroner came to serve him and ran a slew of tests
they found out who he was, in time, and laid his soul to rest

A hundred hears have come and gone since he spoke his final words
I'm not afraid to die and leave behind this rotten world
So go and pull the lever hangman, now my race on Earth is run
And he thought his life was ended but it had only just begun

Dollaren er nede i rekordlave 5.50 nok for en dollar. Så det er absolutt en god unnskyldning til å bestille ting fra USA. Jeg hadde egentlig tenkt å spare penger til jeg skal på ferie om en knapp måned, men jeg har jo nesten ikke råd til la være å bestille en DVD boks som jeg tror går rett under tollgrensen på 200 kr nå...

Sen Lynch

Så har jeg begynnt på Inland empire av David Lynch. Jeg så en time av den i dag. Hadde egentlig tenkt å se hele, men så ble jeg trett. Og jeg vet ikke helt hva jeg syns om den første timen av filmen når jeg så den. Men nå har jeg begynnt å tenke litt på den og den er blitt bedre allerede. Det er velkjente Lynch elementer og den har en guffen stemning ligger og lurer hele tiden. Mulholland dr. og Eraserhead har blitt nevnt som referanser til filmen, og det er kan stemme det. Den virker mer primitiv enn Mulholland drive, men tar for seg mainstream media og kultur denne gang og, men det virker ikke som Hollywood er så mye skurk denne gangen som i Mulholland dr.
David Lynch er en type regissør som skaper sitt eget univers, sånne regissører liker jeg. Andre sånne er f.eks Terry Gilliam, Tim Burton, Steven Speilberg, John Waters og George Lucas.
Så jeg begynner faktisk å glede meg til de neste to timene av Inland empire.

Fugazi - Turnover - (Live 1991)

Oi, dette ble nostalgisk! Jeg så Fugazi live to ganger, en gang i 1990 (eller 1991) og så sommeren 1992. Første gang jeg så de var på Blitz i Oslo. Vi kom tidlig og stillte oss i kø, lurt siden mange ble avvist etterhvert som huset ble overfullt. Folk stod oppover trappene og veggene og ventilasjonen på Blitz er ikke eksisterende. Så det ble så varmt at bandet til slutt stod i kun shorts og svetten rant. Det hadde vært ubehagelig om ikke konserten hadde vært så utrolig bra at en glemte at det var noe sånn som febertempratur der inne. En av de beste konsertene jeg noensinne har vært på, og dette klippet minnet meg på at Fugazi ennå er et fantastisk band og at Repeater fra 1990 er en av tidenes aller beste plater. Og for et liveband de var!

Husker Du on Good Company April 86

Ok, elendig kvalitet på dette klippet. Men utrolig morsomt. Fantastisk band, de skulle selvsagt blitt Nirvana, men tiden var visst ikke moden. Lurer på hvor mange av publikum i studio som gikk ut å kjøpte platen etterpå :OD

Ærlige band navn og ærlige artister

Garbage

Staus quo

...og den tidligere trommeslageren i Kiss, Peter Criss, kommer snart ut med soloplate der han ærlig og redelig har en låt som heter "It doesn't get any better than this"

MST3K

Hva skal en fylle en sommerkveld som er lys som dagen med? En kan f.eks samle noen venner, handle inn god mat og snop og se en episode eller to av Mystery science theater 3000 (heretter forkortet til MST3K). Folk som like popkultur referansene i The Simpsons og sarkastisk humor samt kan se for seg at å tøyse med dårlige filmer kan være morsomt bør sjekke ut denne fantastisk morsomme serien. Den gikk på Comedy central og sci fi channel mellom 1989 og 1999. Det ble ti sesonger med 199 en og halv times episoder. En kan fint se en episode i hvilken som helst sesong uten at en trenger å se noe i kronologisk rekkefølge.

Seriens plot er at en mann (først Joel, så i senere - og de fleste -sesonger Mike) og to roboter (den alltid munnrappe Tom Servo og Crow) har blitt sendt ut i verdensrommet og bor i en satelitt der de blir tvunget til å se dårlige filmer. De sitter og ser på filmene (en kan se siluetter av de tre nederst på skjermen) og kommenterer både dialog, handling o.l samt legger til sin egen dialog der det passer. Og det er for det meste hylende morsomt!

Det er ikke måte på hvor håpløse filmer de blir nødt å sitte og se på. En av mine favoritter er Puma man, en film om tidenes minst definerte superhelt. Han kan "fly" (som jo er en av pumaens mest kjente ferdigheter), hoppe gjennom vegger og ut av vinduer og lande mykt på bakken. Når Puma man flyr oppreist (en svært lite troverdig "spesialeffekt") synger Crow "Puma man, he flies like a moron" til "filmmusikken". Ah, fantastisk.

En annen episode som er utrolig bra er Time chasers. Folkene bak filmen var store MST3K fans, så de lot de få ta for seg filmen. Men da Mike, Tom Servo og Crow satt i en og halv time og latterligjorde filmen ble de som trodde de hadde laget en bra film skuffet og sinte. Vel, hvis de hadde sett og likte MST3K må de da ha visst at de ikke kom til å sitte og slenge ros og snakke om hvor fantastisk bra filmen var. Den er et stort makkverk, men med folkene (og robotene) i MST3K blir den hysterisk morsom! Og det er jo bare enda mer morsomt når en tenker på reaksjonen til de bak filmen da de fikk se MST3K versjonen!

Har sett et 20 talls episoder av denne geniale serien, og så og si alle har vært fantastisk bra og svært morsom underholdning. Angels revenge, Pod people, The touch of satan, Cave dwellers, The girl in gold boots og The final sacrifice er også episoder som anbefales spesiellt.

Avslutter med litt dialog fra serien. Selvsagt morsommere når du ser filmen og, men noe her står bra på egen hånd og.

Cave Dwellers (movie)

[Ator and Thong are attacked by invisible enemies.]

Joel: I don't believe it — they were too cheap to hire villains in this movie.

Manos: The Hands of Fate (movie)

[The wives, clad in white, diaphanous robes, are fighting each other.]

Crow: Well, the talks broke down at this point.

Servo: Looks like the Russian Parliament.

Joel [as Announcer]: Next on ESPN, full contact nightgown wrestling!

Crow: Designing Women, the lost episodes.

Servo [as Prof. Canning]: And now, the Manos Women's Guild will reenact the Battle of Pearl Harbor.

Joel: You know, this was the alternate ending to Beaches.

Crow: I see London, I see France, I see everybody's underpants!

. . .

Servo: You know, this isn't Lysistrata. I like it, but it isn't Lysistrata!

. . .

Joel:You know after this they're gonna laugh and cry and pierce each others ears.

. . .

Crow: It's the Wilson Phillips breakup.

. . .

Servo: I'm guessing this is the whole reason this movie was made.

Secret Agent Super Dragon (movie)

(opening credits roll along shot of desktop with a phone, gun, & smoldering cigarette)

Crow (excited): Oh, wow! I bet this guy's so cool! He smokes, carries a gun, and...(deflating) makes a lot of...phone calls...

7.5 MINUTTER

Har bare noen få minutter til maten jeg lager er ferdig, og på den tiden skal jeg skrive en blogg.
Aner ikke om hva. Nå sluttet du å lese ja. Ikke det. Kanskje nå? Å nei, ikke en metablogg. Neida, ikke det.

Av og til er det å jobbe noe en fyller dagene med og det gir mening. Ofte skjer det med meg når jeg jobber mye av en eller annen grunn. En skulle jo tro en ble lei jobbing da, men jeg er mer sånn at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre når jeg plutselig har fri etter mye jobbing.

En kan jo gå på kino f.eks... eller se en DVD. F.eks

Shot in the face (1973)
En skikkelig exploitation kalkun om en fyr som reiser rundt å skyter folk i trynet fordi "folk ikke kler seg konservativt nok". Fyren drasser dessuten rundt på bestemoren sin som har en skoeske med slanger i som hun ofte ikke finner (men andre gjør desverre). Det hele ender i en utrolig lite troverdig skuddveksling der fyren og gamla til slutt blir arrestert av noen "politifolk" (kostymebudsjettet var ikke all verden på denne...)

Candy (1967)
Småsyrete og veldig obskur sak om en prostituert dame som faller ned i en brønn og finner en vei inn i en verden som sikkert bare finnes oppi hodet hennes. Alice i eventyrland på LSD. Ikke så bra, men bedre enn siste Spiderman.

Det var det... for en merkelig blogg...

I don't feel like blogging

I dag skal jeg lappe sykkelen min (nå), så stikke ned på Elexia og løpe litt på tredemølla, så skal jeg innom jobb en liten tur, så handle litt og ellers være mye ute siden det er så fint vær. Og rydde litt her hjemme, er godt i gang med det. Så det blir ikke tid til å skrive noe blogg i dag.

Bloggen uten musikk, mat eller film

Det er lett å ty til ting som opptar en når en skal skrive en blogg, det er vel det å ville dele med andre ting en liker eller har oppdaget, eller noe ingen andre har tenkt på sånn før kanskje.
En gidder liksom ikke bruke tid på å skrive om noe som ikke opptar en, med mindre det er for å fortelle om noe som er skikkelig dårlig da. Det er lett å skrive om det. Det er lite som er mer engasjerende enn å skrive om noe en ikke liker. Men jeg liker best å skrive om ting jeg liker. Det jeg vil fram til er vel at ingen gidder å bruke tid på å skrive om noe de ikke bryr seg om og heller ikke misliker. Men det skal jeg gjøre nå.

Kunst er noe jeg vet lite om, kan lite om og bryr meg lite om sånn til daglig. For hva er kunst? Alt du vil skal være kunst er kunst. Jepp. Jeg er drittlei folk som blir sinte når de ser et kunstverk, selv om det egentlig er en bra ting, mange av de folkene har sine liv ganske på det jevne vil jeg tro ut fra de som jeg har sett som blir irriterte når spesiellt moderne og abstrakt kunst skal plasseres en plass eller diskuteres, så det får ihvertfall kurven til å gå litt opp i stedet for å være helt vadder hele tiden. Jeg gidder ikke bry meg. MEN jeg liker at det er kunst rundt meg. Men som med arkitektur, interiør og sånne ting så legger jeg veldig sjelden merke til det, men det er kjekkt at det er der allikevel. Jeg vil ikke gå inn i et hus som ikke inneholder noen ting. Farger er fint. Møbler er fint. Tapet, maling og gardiner bryr jeg meg ikke så mye om, men det er ok at noen gjør det og pynter litt for oss som ikke er så opptatt av det. Sånn er det også med kunst for meg. Jeg er glad det finnes kunstnere som av og til klarer å få oppmerksomheten min.

Finnes det absolutt ingen kunstnere jeg liker da og som jeg kan si det er min favorittkunstner? Nei. Og jeg har ikke peiling i det hele tatt. Men det tror jeg er bra. For kunst handler om å oppleve, ikke sant? Vet en for mye og mener for mye om noe blir ofte opplevelsen en opplevelse på sine egne premisser, ikke på kunstens.

Det finnes mye tøff og stilig kunst. Kanskje jeg blir mer interessert en gang. En har heldigvis ikke de samme interessene hele livet. Ihvertfall prøver jeg å forandre meg litt av og til. Det er selvsagt ting en vil ta med seg fra barndommen, fra ungdommen, fra da en var 27, men det kommer nye ting inn og heldigvis.

Jeg har prøvd meg på kunst selv. Billedkunst. Oljemaling var jeg ganske dårlig til. Akvarell var jeg litt bedre til, men det fenget ikke så veldig allikevel. Jeg er en ok fotograf som av og til klarer å ta bra bilder. Annet har jeg ikke prøvd meg på. Utenom musikk da.

Når jeg skulle se på kunst før, mens og etter jeg skrev denne bloggen fant jeg mye bra. Fotografi er nok min favoritt type kunst. Det, og folk som bare finner på ett eller annet og viser det fram offentlig, bare det ikke blir for teatralsk.

Men før jeg slutter skal jeg faktisk bli litt engasjert her og vise en kunstner jeg faktisk syntes var knallbra! Se på bildene hans, har aldri sett noe lignenede. Fantastisk bra og de fikk meg til å tenke at det er faktisk mye en ikke ennå har sett og opplevd, selv om en ofte synes ting gjentar seg. Den filmen som minner om mange andre filmer, det bandet som høres ut akkurat som et annet band en allerede har likt lenge. Men så kommer det ting som bildene til Bas Jan Ader, noe helt nytt. Selv om bildene er gamle er de nye for meg, men mest viktig er at uttrykket i de er nytt for meg og dermed opplever jeg noe nytt og får troen på at det ennå er mye forfriskende og nyskapende der ute og det vil alltid være noen som kan være progressive og nye selv om det blir vanskeligere og vanskeligere. Og det finnes de som allerede har gjort det og står for seg selv og vil alltid gjøre det. Utenfor tid og sted. Og som gjør verden til et sted der du ennå kan finne ting og oppleve noe nytt selv om du er snart 35 og tror du har sett alt og av og til begynner å bli lei av repriser.
http://www.stuartshavemodernart.com/janader.php?
Kos dere!

Pizza

På nittitallet pleide jeg å svare pizza når noen spurte om hva som er favorittmaten min, selv om det ofte er barn som svarer med junkfood når noen spør om det. Men jeg er jo en forvokst guttunge på mange måter så det får heller bare være.

Nå spiser jeg ikke så mye pizza som jeg gjorde da jeg sa det var favorittmaten min, men når jeg gjør blir det somregel å piffe opp en frysepizza, slenge på noe mer spennende fyll enn de somregel har. Eller aller helst lager jeg en selv.

Å kleise sammen en porsjonspizza selv går kjempefort. Det er bare å slumpe sammen en deig (mel, litt sukker, salt, olivenolje, bittelitt gjær, vann - klæsj så har du en deig... så er det bare å hive på fyll som det passer).

Jeg foretrekker minst mulig på pizzaen min. Og hjemmelaget pizzasaus er et must. Lager du en god saus behøver du egentlig ikke så mye mer. Litt mozerrella må til, men det er også alt. Og noen ferske blader basilikum til slutt når den kommer ut av ovnen.

Men først sausen. Du legger noen tomater i en gryte med vann som er opp mot kokepunktet, men som ikke koker. De trenger bare ligge noen få sekunder før du kan ta de opp og skrelle de lett. Så knuser du de sammen med litt hvitløk, nykvernet pepper, fersk basilikum og litt salt. Smaker fantastisk friskt.

Så er det opp til deg om du er minimalist som meg eller liker å slenge halve kjøleskapets innhold oppå.

Da jeg var i New Jersey i 2003 hadde en italiensk kompis av meg der en onkel som hadde en pizzeria som het Tony's pizza. Det var utrolig morsomt, snakk om å bekrefte stereotypene. He he.

Den beste pizzaen jeg noensinne har spist fikk jeg på en pub i Molde som bare het Puben. Kan være den har blitt enda bedre i fantasien min etter den januarkvelden i 1993, men den var fantastisk bra! Den var særegen og utrolig rik og spennende på smak. Sånn er det med pizza, du vet aldri hvor du finner de beste. Det kan være på den vesle pizzariaen rett ved siden av deg for eksempel. Den dårligste pizzaen jeg noensinne har spist var i Wien i 2001. Fikk menyen oversatt og trodde jeg fikk kapers på, men det viste seg å være erter (tze green small ones som han østerikeren sa...), MYE erter. Og svære artisjokker, mange av de og. Pizzaen var så overlesset at bunnen ga etter hvis du prøvde å ta pizzastykket i hånda. De hadde tatt alt de hadde av grønnsaker og kleiset på en pizza. Svært dårlig ide'!

Det finnes selvsagt side opp og side ned med pizza på nettet, jeg fant denne - http://pizzatherapy.com/ - som jeg syntes var ganske så artig. De vil jo du skal kjøpe e-oppskriftsbok av de da, men endel gratisk tips på sida og. God apetitt!

Ikke lei meg!

Skal du leie dvd i kveld eller kanskje i dag hvis du jobber turnus og mye kveld som meg og ikke har noe slags orden på livet ditt. Uansett, har du tenkt å stikke innom videosjappa (for ingen sier vel dvdsjappa?) og låne en film, så skal jeg gi deg noen tips på hva du skal se etter for å luke bort filmer som ikke er verd å bruke tid på.

Se etter disse tegnene;

1) Det står "På toppen av videolisten i USA" på coveret. Det betyr; "denne filmen ble gitt ut rett på dvd og mange nysgjerrige amerikanere leide den første uka". Og det betyr igjen at filmen er så dårlig at ingen folk med et lite snev av god smak vil finne på å nærme seg makkverket. Stå over!

2) Sandra Bullock spiller i filmen. Aaarghh, sett den tilbake i hylla, fort! Tror ikke noen så deg... puh! Ok, hederlige unntak som Speed finnes jo, og litt Crash og, der spiller hun jo den sure megga hun sikkert er i virkeligheten og, så... Men for en møkkaCV denne kjerringa har! Ai ai ai. Hun er ingen stor skuespiller, og kan heller ikke bruke et ganske middels utseende og en kropp som ingen legger merke til i hverken positiv eller negativ retning. Selv om hun er forglemmelig er hun utrolig irriterende!

3) Det står "Fra klipperen av Titanic" eller noe lignende døvt på coveret. Ja vel. Og hva i all verden skal det fortelle oss? Av erfaring skal det fortelle oss; ikke kast bort 40 kroner og to timer av livet ditt du aldri vil få igjen på denne ikke-saken.

4) Quentin Tarantino er involvert. Jepp, kanskje et kontroversiellt punkt det her, men pyttsann. Jeg lar subjektiviteten min kverke all motstand og kjører på. Quentin hadde sine 15 minutter på 90 tallet og har aldri kommet videre. Pulp fiction var kanonbra, Jackie Brown var cool (og min favoritt av filmene hans - Samuel L. Jackson er så kul i denne at jeg ikke kan komme på noe kulere) og From dusk till dawn var fantastisk artig! Men alle disse har du selvsagt allerede sett til døde. Hans to opphypa gjesp Kill Bill vol. 1 0g 2 er det bare å glemme, selv om gode gamle David Carradine redder toeren. Hva er så fascinerende med to filmer som stjeler fra alskens kung fu filmer og er en slags remake av ting Tarantino har sett på video og er fan av?

Og nei, jeg gleder meg ikke til Deathproof som idiotisk nok er en exploitation wannabe laget for manfoldige millioner dollar. Hele pointet med expolitation genren på 1960 og 70 tallet var å pøse på med spekulativ vold og sex for å kompansere FOR ET MINIMALT BUDSJETT. Altså er ideen om å lage en høybudsjetts exploitation film helt totalt idiotisk og meningsløs.

Et lite unntak igjen er Sin city som Tarantino hadde en finger med i, men den har dere og sett flere ganger allerede håper jeg.

5) På kategori bakpå står det "Romantisk komedie". Eller kjedelig og umorsom film om du vil. Irriterende lett underholdning som liksom aldri kommer skikkelig i gang. Skal vi kysse eller være ufarlig morsomme, liksom. Ærsj!

6) Noen har tatt affære og skrevet "drittfilm" på coveret med kulepenn. Dette slår faktisk aldri feil. Såpass engasjerte personer har alltid rett. Ihvertfall har det stemt hver gang jeg har leid en film noen har skrevet en hjemmelaget advarsel på. Men alltid har jeg oppdaget det ETTER jeg kom hjem med filmen. Sukk...

7) Filmen har kjente skuespillere, men du har aldri hørt om den. Hvis du er middels interessert i film eller mer, og ser en film med mange kjente skuespillere i, men ikke har hørt om filmen, så er det en grunn til det. Tilbake i hylla igjen, sånn ja. Fortsett å lete.

8) Kategorien er skrekk og det er bildet av monsteret på coveret. Gode skrekkfilmer har aldri monsteret på coveret (ja jeg vet det finnes unntak her og, men de er få). Gode skrekkfilmer viser ofte ikke monsteret i filmen en gang, og hvis de gjør er på en genial og skremmende måte. Og det er ikke å avsløre hele greia med å ha det som skal være det skumleste i filmen på coveret. Det betyr også at filmen ellers ikke har så veldig mye mer å fare med. Ekstra varsom skal du være hvis monsteret ser mer latterlig enn skremmende ut og latex masken på den underbetalte "skuespilleren" (her snakker vi somregel lavbudsjetts) ikke er av det overbevisende slaget.

Ellers bruk sunn fornuft og bruk som meg bitre erfaringer fra tidligere bomlei for å ikke gjøre samme feilen igjen.

fIREHOSE

Hvilket band er ditt favorittband? Hvilken plate er din favorittplate? For en som har samlet på plater så og si hele livet er det vanskelig å svare på noe sånn. Det mest nærliggende er å si Dette er mitt favorittband nå, dette er min favorittplate akkurat nå. Det forandrer seg som en forandrer seg. Men hadde jeg fått kniven på strupen og måtte velge en favorittplate av alle platene mine så måtte det bli denne; fIREHOSE : fROMOHIO.

fIREHOSE (som jeg ikke aner hvorfor skrives sånn) vokste ut av restene av det eksperimentelle punk/jazz/funk/folk bandet Minutemen. Da vokalist, gitarist og låtskriver i Minutemen, D. Boon, døde i en bilulykke sent i 1985, ville det andre hovedmedlemmet og Boons bestekompis fra de var små, Mike Watt gi opp alt som hadde med musikk å gjøre. Heldigvis klarte en ung gitarist/vokalist og låtskriver som het Ed Crawford overtale Watt og George Hurley (det tredje medlemmet av Minutemen) til å fortsette å lage musikk sammen med han. Crawford reiste fra Ohio til San Pedro uten noe annet å vise til at han var stor Minutemen fan og hadde tydelig svært gode overtalelsesevner.

fIREHOSE ga ut sin første plate i 1986. Den energiske og det mange mener er deres beste plate Ragin' full on. Året etter kom If'n, også en fantastisk bra plate, etter min mening bedre enn debuten. Men det som for min del står som mesterverket i bandets historie er deres tredje plate fROMOHIO. Der Minutemen blandet stilarter og gikk på tvers av alle slags genre, ga fIREHOSE totalt blaffen i alt som heter genre og var om mulig enda mer "fri" enn Minutemen, selv om nok fIREHOSE mer holdt seg innenfor et slags energisk og variert rockeformat. Men der Minutemen alltid hadde sin punkefortid hengende over seg, kunne fIREHOSE starte på nytt, uten noe annet enn punkens energi og som i punkens år null; nyskapning og frihet.

fROMOHIO starter med en sykt fengende låt, Riddle of the eighties, som høres ut som tidlig R.E.M. De ville på sin neste plate Flyin the flannel ha en låt som de egentlig hadde gitt til Michael Stipes soloplate som det aldri ble noe av. Låta het For the singer of R.E.M.
Andre låt på fROMOHIO heter In my mind og er en typisk fIREHOSE låt på sitt aller beste, intens gitar langt framme i lydbildet sammen med en like tydelige trommer og bass og en vokal som nesten stikker på en behagelig måte. Utrolig bra! Det var alltid plass til alle i fIREHOSE' musikk, hvem som var frontmann kan diskuteres. Noen vil naturlig nok trekke fram Crawford, siden han spillte gitar og ikke minst sang. Andre vil si Mike Watt som er min favorittbassist (og mange andres og). Og noen vil trekke fram den unike trommeslageren George Hurley som satte sitt tydelige stempel på både Minutemen og fIREHOSE, begge band hadde ikke vært like bra uten han.

Låtene på plata litt jammete og ofte med utradisjonell oppbygning. Det låter friskt og energisk og nydelig.

Skal jeg trekke fram en favorittlåt fra plata, så må det bli det tredje siste sporet Understanding. Kanskje den aller fineste låten noensinne. Men der annen vakker musikk kan gi deg frysninger, varmer denne låta. Den er tidvis var og rolig, for så og ta seg opp, men den blir aldri bråkete. Den er forsiktig energisk. Crawford synger fantastisk, men gitarspillingen er nok det aller beste på denne.

Side to starter med Time with you som høres mer ut som en bra låt nummer en på side a enn en låt nummer en på side b. Det er som plata begynner igjen. Let the drummer have some er en fantastisk trommesolo fra Hurley som avsluttes brått og etterpå følger nydelige og allsangvennlige Liberty for our friend. Og denne plata er virkelig det nærmeste jeg kommer en god venn i form av vinyl. Den er alltid der og kan settes på uansett i hvilket humør jeg er i. Er jeg lei meg trøster den, er jeg glad er den glad sammen med meg, er det en mørk sky over hodet mitt forsvinner den. Når jeg setter på plata er det noe ved lyden, stemningen og produksjonen som gjør at det føles som de spiller kun for meg akkurat da, at det kun er jeg i hele verden som får høre det de spiller for de har laget platen spesiellt bare til meg. Sånn føles det. Ingen andre plater har den effekten på meg.

Når plata avsluttes med The softest hammer sin laidbacke holdning med langtborte vokal er det som å vinke farvell til en god følelse du vet du kan få igjen når som helst. Det er bare å finne fram igjen fROMOHIO og sette den på.

Tabloid

Av og til leser jeg riksavisene, de to store du vet. Det er egentlig en grei måte å slå ihjel litt tid på uten å sitte igjen med så mye etterpå. I dag leste jeg en av de på nett, og fant en overskrift som viser hvorfor jeg egentlig elsker tabloidaviser av og til;

Falsk brannmann var pyroman voldtektsmann

Fantastisk! Når en kommer over en sånn overskrift skal en ALDRI lese artikkelen. Den lever ALDRI opp til det overskriften lover. Det er en naturlig forklaring og det er ikke så fantastisk som overskriften prøver å lure oss til å tro det er. En skal lese overskriften, lukke øynene og la fantastien ta over og tankene ta helt av.

En ser for seg en mann i førtiårene som kommer til et brennende hus. Han ikke politiradio hjemme, men en tilsvarende brannmann radio. Hver gang det brenner og han har tid, så hiver han på seg brannmann uniformen sin og suser avgårde i sin røde Ford mondeo. Han stopper noen kvartal unna brannen, løper ut og bort til brannen. Ingen legger merke til at han sniker seg innpå, alle har øynene vendt mot den brennende bygningen. Så blander han seg med de andre brannfolkene. Men i stedet for å slukke, tar han opp en liten flaske bensin fra lommen og heller på flammene mens han prøver å røske med seg en av de tilskuerlystne damene som står og ser på brannen. Men hun viser seg å være politi i sivil og mannen blir arrestert siktet for ildspåsettelse og voldtektsforsøk. Det viser seg at det ikke er første gangen mannen har gjort dette, han blir dømt for en rekke kombinerte ildpåsettelser og voldtektsforsøk/voldtekter. Han blir fradømt retten til å gå med brannmann drakt, til og med på halloween, og får aldri mer kjøpe verken bensin eller fyrstikker uten at han har bensinen på biltanken eller kan dokumentere at fyrstikkene skal brukes til å tenne lys og ikke hus. Og ja, han må i fengsel. Hvor mange år? Hva sier du?

Ikke så produktiv

Denne bloggen blir nok ikke av de hyppigst oppdaterte... Har for mye å gjøre rett og slett. Og prøver å fokusere på få prosjekter i stedet for mange små. Har noen planer som jeg gjerne vil gjøre noe med. Så vi får se hva det blir utav denne bloggen framover. Ikke hold pusten, vil ikke ha noen liv på samvittigheten. Men det kommer mer, med ujevne mellomrom.

The Sopranos

*bare en advarsel først, denne bloggen kan inneholde *spoilers* for de som ikke har sett hele serien... så les forsiktig...

Verdens beste tv serie noensinne går mot slutten. Det er bare et par episoder igjen, så er det slutt for alltid. Da er det over og ut for Tony Soprano, mannen med to familier; kone og barn hjemme og den andre familien bestående av organisert kriminelle venner og slektninger.

Jeg leste om serien i et filmblad i 1999. Når første episode gikk på norsk tv samme år tror jeg, satte jeg meg ned for å se. Da var serien ganske godt hauset opp. Forventningene var over middels, og jeg ble hektet fra første episode.

Nå skal ikke jeg legge ut om seriens karakterer eller hva den handler om, det vet vel de fleste eller kan ihvertfall finne ut andre steder på internett. Det som opptar meg nå som alle andre die hard Sopranos fans for tiden er hvordan serien slutter. Blir Tony drept eller havner han i fengsel? Vil familien splittes og ta livet av hverandre, eller vil New york familien ta affære?

Nå skal jeg snart se episode 18 sesong 6, og Tonys nevø Christopher er virkelig ute å kjøre for siste gang tenker jeg. Ellers tror jeg oppbygningen mot slutten virkelig vil ta form i denne episoden.

Må si at siste del av sesong 6 har - for første gang i seriens historie - vært litt skuffende. Det har vært litt for mye av ting vi har sett før. Men nå er det slutten som er viktigst, og er den veldig bra og tilfredstillende så er alt tilgitt.

Bryne kino

I går fant jeg ut at jeg ville på kino og se Hot fuzz, en skikkelig baias politikomedie fra samme karene som står bak den litt romantiske (!) zombie komedien (!!) Shaun of the dead. Jeg digger den filmen og synes at Simon Pegg som spiller hovedrollen i den og i Hot fuzz er en artig kar og en veldig dugendes skuespiller. Forventningene var sånn passe, vil jo nødig bli skuffet.

Jeg stusset på at filmen var satt opp flere kvelder her på Bryne, en liten by med 8000 innbyggere. Det blir stor sett satt opp kun blockbustere og barnefilmer på kinoen her, så jeg tenkte at det ikke kom til å bli trangt i kinosalen (som har 400 seter).

Da jeg ankom kinoen ti minutter før filmen begynnte var det to biler på parkeringsplassen utenfor. Det var nok de som jobbet der sine, for inne i kinoen var det tre mennesker, og alle de var ansatte. Jeg kjøpte popcorn og vann og gikk inn i salen. Jeg snakket litt med de som jobbet der som sa at jeg antagelig kom til å være den eneste som skulle se filmen. Og jo, det stemte. Så der satt jeg midt i en ganske stor kinosal og breiet meg ut skikkelig. Når vakten kom å skulle skrue av lyset sa han at jeg måtte være rolig og ikke forstyrre de bak meg :oD
Det var uten tvil ganske ekslusivt og artig å være alene i en så stor kinosal tenkte jeg før filmen begynnte.

Filmen var ok den. Jeg lo godt endel ganger og den var underholdene nesten hele tiden. Den kunne godt vart en halvtime mindre (som jeg lengter etter den gangen da stort sett alle filmer var akkurat en og en halv time, perfekt!). To timer med britisk tøys blir litt slitsomt i lengden.

Så savnet jeg faktisk mine medkinogåere. De kunne ledd sammen med meg og skapt litt stemning i salen. Ikke det samme å le ut i løse luften og høre latteren forsvinne ut i en stor sal der bare du kan høre at den dør nesten før den har kommet ut av munnen fordi den er så alene.

Film på kino er absolutt best i en full sal med masse lyd. Tre hundre mennesker som ler samtidig er nesten like gøy som det som gjør at vi ler. Samme med skrekkfilmer på kino, det er like underholdene og se folk rundt deg holde seg for øyne og ører og hoppe en meter opp i luften og skrike.

Neste gang vil jeg gjerne se film på kino sammen med andre.

Som en sidenote vil jeg gjerne si at Bryne kino (som også kalles Storstova) har gitt meg de beste kino opplevelsene jeg har hatt. Det var her jeg satt i nesten to timer og måpte i 1983 da jeg så Star wars episode 6 - Return of the jedi. Og det var her jeg så Ghostbusters året etter, som var en like fantastisk opplevelse. Bryne kino var kinoen min som barn og ungdom, og vi er ennå bestevenner.

Du vil aldri få høre din favorittlåt

Det er egentlig litt kjipt å tenke på, men mange av dine favorittlåter vil du aldri få høre. De kan ligge gjemt på en b-side av en singel fra 1968, der a-siden ikke ble i nærheten av en hit en gang, eller de kan være et albumspor på en lp som regnes som bandet/artistens dårligste, men denne ene låta er knall. Men siden du har hørt at skiva er så dårlig, kjøper du den ikke.

Det er gitt ut millionvis av plater og singler, det er umulig for et menneske å høre igjennom bare en liten prosentdel av alt som er der ute. Og nå som musikk virkelig er tilgjengelig overalt og det kommer mer og mer, blir det enda verre å få noe som nærmer seg oversikt.

Favoritt julesangen min er "If it doesn't snow on christmas" med Gene Autry. Den er på b-sida til "Rudolph the red-nosed reindeer"singelen og er en utrolig fin låt. Det var helt tilfeldig at jeg fant singelen en gang for 7-8 år siden.

Litt rundt samme tiden fant jeg en cd på en bruktsjappe som het Hits of the 60s. Den hadde et grusomt, typisk billig cd cover og var en rar samling av reggae, garasje og pop hits fra 60 tallet.
Men det var en låt på som gjorde jeg kjøpte den (den kostet 40 kroner ny) og det var The Smokes fantastiske "My friend Jack". Men på skiva var også en utrolig bra låt av Johnny Leyton som heter "Lonley city", høres ut som Gene Pitney på sitt aller beste og mest dramatiske. Denne hadde jeg kanskje aldri fått hørt om jeg ikke kjøpte akkurat den cd'en.

Så sånn spiller tilfeldigheter inn. Derfor er det kjekkt å sjekke ut obskure plater, det kan ligge en juvel gjemt der om plata ser aldri så døll ut eller om den har et fantastisk cover.

Ikke gi opp, en dag finner du kanskje favorittlåten din allikevel!

Grættis Lesley

I går fyllte en av de mest melodramatiske sangerinnene i historien Lesley Gore 61 år. Hun var en fantastisk singel artist og singlene hennes er noe av det jeg setter mest pris på i platesamlingen min. Skulle gjerne hatt fler. Min favoritt er nok You don't own me, en voldsom og ganske feministisk låt som var veldig forut for sin tid. Lesley har banet vei for uavhengige kvinnelige artister etter henne. Den første hiten hun hadde var It's my party i 1963, den gikk rett til topps i USA, hun holdt seg på topp ti til 1964, men utover 60 tallet sank populariteten gradvis.

Hun har fans over alt og i alle slags genre. They might be giants har covret henne (Maybe I know), og da de spillte den som gatemusikanter på en bro i New york i 1981 stoppet en slektning av Gore som tilfeldigvis gikk forbi opp.

Hun er ennå artist, og uttalte for noen år siden at de 30 første årene bare var øving. Gratulerer med vel overstått Lesley!

Til min kommende sjef

Jeg sendte kjæresten min link til bloggen min i går og han sa at han ikke ville poste blogger siden han hadde lest at arbeidsgivere går inn og sjekker nettet for blogger og lignende når de skal ansette folk. Så kjære sjef; jeg har veldig lysst på den jobben. Det jeg har skrevet her viser vel at jeg er en allsidig fyr som er engasjert nok til å legge mine meninger og oppheng ut på nett. Jeg lover og at jeg ikke kommer til å bruke arbeidstiden min til å poste blogger eller surfe rundt på sider som ikke har noe med jobben å gjøre. Gleder meg til å bli ansatt hos dere!

Hvem har bestemt..!?

Dette er ikke en ren filmblogg for de som måtte begynne å tro det. Men det er på sin plass og si noen ord om norsk films svar på Knoll og tott; Wam og Vennerød. Fem av filmene deres ble gitt ut på dvd for ikke så lenge siden, med masse digg ekstramateriale. Dette er ikke bare noe for alle dissillusjonerte 68ere (oi, de er det ingen som snakker om lenger), her er det noe for alle. Wam og Vennerød sparket til høyre og venstre og malte med meget bred pensel. Karakterene var overtydelige og rett i fleisen, og du visste egentlig aldri hvem du skulle ha sympati for.

Min favoritt Wam og Vennerød film ble ikke gitt ut på dvd i denne omgang. Det er også uten tvil den beste norske filmen noensinne. Hvem har bestemt..!? heter mesterverket der Petter Vennerød selv spiller hovedrollen som den ganske så mistilpassede Ottar. Han lever i et demokrati, men spør seg selv og de rundt seg om hvem som egentlig har bestemt. Det er ingen som har spurt meg som han sier.

Hva er det med Wam og Vennerød og buss og togscener, de har alltid veldig bra buss og togscener i filmene sine. Hadde de laget en film som bare foregikk på et kollektivtransportmiddel ville det blitt et virkelig mesterverk av dimensjoner. I Hvem har bestemt..!? begynner Ottar å krangle med buss sjåføren om hvor bussen skal stoppe, så med medpassasjerer og det blir så voldsomt at politiet kommer og legger han inn på psykiatrisk sykehus. En overreakskjon på en busskrangel kanskje? Ikke i Wam og Vennerøds univers.

Det beste med Wam og Vennerød er dialogen. Den kan være kunstig og tilgjort eller bitende og slagordsaktig, ofte med et stort innslag av kreativ banning. Din uspontane hengepikk, Hold kjeft ditt uttørka husmorludder, Vil du se på kuken kjerringfaen og Du er en reaksjonær psykiater og sannsynligvis kristen er bare noen få av veldig mange eksempler på ting som aldri ble sagt noe annet sted enn i en Wam og Vennerød film. Filmene kunne bare vært lagd på søttitallet. På åttitallet mistet de noe av sin kraft og bare ble tåpelige og dårlige. Åpen framtid er etter min mening den siste virkelig bra Wam og Vennerød filmen.

Men nå er de på dvd og ikke minst på nett; sjekk ut den fantastiske W&V siden med klipp fra filmene, anmeldelser og masse annet snacks. Den beste internettsiden siden imdb! http://www.wogv.no/ Lydklipp fra Hvem har bestemt..!? anbefales, bedre dialog har aldri forekommet i norsk film og knappt nok i noen film.

Scene skrekk

I min aller første blogg vil jeg fortelle om en italiensk skrekkfilm som er som italienske skrekkfilmer flest; morsom å se på, dårlig dubbet, et syltynnt og søkt plott, massiv musikk, skuespillere som ikke akkurat er Oscar materiale, litt kjedelig til tider, gørrete mord og dialog som ikke kunne vært dårligere om en treåring hadde fått lage den.

Dette verket heter Deliria, men er mer kjent som Stage fright. Den er fra 1987 da skrekkfilmer virkelig var bra/dårlige alt ettersom du ser det, og kom ut i hopetall.

Regissør er Michele Soavi som også har begått tvilsomheter som Demons 3 og 4 og Cemetary man, har også samarbeidet med Italiensk skrekkfilms feinsmecker og gudfar Dario Argento.

Stage fright handler om en teatertrupp i en liten by som holder på å øve inn et stykke. Så begynner folk å dø inne i teateret og dermed blir spørsmålet; hvem av dem er morderen? Morderen har for vane å ta på seg et svært uglehode og snike seg rundt i kulissene blodtørstig og ikke særlig villig til delta i stykket. Så kan en spørre seg; hvorfor dreper han/hun (for orden skyld bruker vi han heretter)? Er det fordi vedkommende ikke fikk rollen han ville ha? Er det en måte å uttrykke at han synes stykket er ræva? Eller liker han rett og slett å kle seg ut som en ugle og ta livet av folk?

Denne filmen ble ansett som en fæling da jeg vokste opp, og var sikkert forbudt i Norge eller ihvertfall skamklippet. Nå kan den kjøpes på nettet uklippet for under hundrelappen inkludert porto. Ikke noe mesterverk, og det finnes en drøss av italienske skrekkfilmer som er bedre. Men den har sin sjarm og tåpelige musikknummer.