Motorhead-Killed By Death

Det blir ikke mer beintøfft enn dette. Lemmy på motorsykkel som kjører gjennom vegger, blir forfulgt av ørten politibiler som skyter på han og han gir fullstendig blaffen. Og slutten er kanskje det aller tøffeste. Når jeg så denne første gang som 13 åring var det nesten litt farlig og veldig veldig fascinerende. Dette er like kult i dag. Heia Lemmy!

Klagesang

Om natten ser alt likt ut. Like truende.

Han reiste seg rett opp og vandret hvileløst og uten retning og mening. Han var tørst. Han var sulten. Noen måtte dø. Noen måtte bli som han.

Regnet var kaldere enn han hadde trodd. Han knyttet igjen hetten så han bare hadde et lite hull å kikke igjennom. Han så ikke humpen i veien. Foten vridde seg og stod en helt annen vei enn den hadde gjort for to sekunder siden. Skriket frøs seg fast mellom regndråpene og hang der lenge etter han hadde sluttet å skrike.

Han gikk mot lyden av et skrik. Luktesansen hans var god, men regnet gjorde at luktene ble anderledes og retningen var ikke så lett å finne som når det var finvær. Han så noe ligge på bakken lengre borte, han gikk mot det.

Det var dagen etter de fant en mann liggende på bakken. Han hadde dødd i et redselsøyeblikk. Øyenene var vidåpne, munnen og, hele ansiktet var et redselsfullt skrik.

Når han kom hjem tok han på seg nye sko, ny skjorte, ny bukse og vest. Han luktet ikke så godt.
Ved siden av ovnen stod det en kiste. Det lå en gammel dame i den. Hun luktet forferdelig. Varmen fra ovnen framskyndet forråtnelsen. Han brydde seg ikke om hverken de levende eller de døde. Han var for ung.

Et lyn slo ned i et tre. Gnistene antente treet og en stor gren brakk. Han som var verdens yngste stod og så på dette. Han kjente en dragning mot jorden, mot det våte, kalde som han visste var hans hjem. Men han ble dratt mellom to steder. Og i midten vokste det noe som holdt han der han var.

Ansiktet ble revet i stykker. Hudfiller, kjøtt og blod fløy rundt omkring, rundt hodet som begynte å bli mindre. Det var det første måltidet. Han hadde ikke lært seg å spise med manerer ennå.

Etterpå ble det som det hadde vært. Ingen hadde sett det. Ingen ville trodd på det hvis de hadde sett det. Kisten med den gamle damen var tom.

Solen stod opp hver dag etterpå. Men et mørke lå over stedet selv midt på dagen. Bakken var kald og hard. Ingen kunne bo her mer og føle seg som levende. Det var blitt en del av et annet sted.

Nødvendig ondskap

Jeg har endelig funnet det dere kristne kaller satan og det kalles forsikringselskaper. De lover at hvis man skal være så uheldig at huset brenner opp, å gå under en bro mens noen mister en murstein i hodet på deg, bli påkjørt av en pensjonist på moped, få huset ditt rensket av tyver i stedet for et rengjøringsfirma eller få en grusom sykdom som gjør at du rett og slett ikke orker å gjøre annet enn å få noen til å skrive et brev til forsikringselskapet for deg, så skal de hjelpe deg, ikke noe problem!

Og så skjer uhellet. Og det er etterpå at helvete virkelig bryter løs. Da er plutselig forsikringselskapet lite villige til å betale, først må det fylles ut en haug med skjema, ting må skjekkes opp og dokumenteres. Har du ikke vitner eller annen brukbar dokumentasjon? Stikk hjem og vogg! Ja selv om du ikke har bein lenger!

Men ingen tør vel å ikke ha forsikring? Innboforsikring f.eks. Det er jo galskap å ikke ha. Så betaler man i dyre dommer for å få lov å skrive en mengde brev/epost når det går skjeis, og bli frustrert og miste nattesøvn, appetitt og stå opp midt på natta og spy rett på gulvet eller hva folk gjør når de blir skikkelig stressa.

Så jeg foreslår en liten omskriving av bibelen rett og slett. Djevelen, satan, lucifer har fått enda noen navn og det er If... , Vital, Nordea, Gjensidige og UNI Storebrand.

Sick Of It All - Step Down

Lær deg å danse alle punk og hardcore dansene! Kul video, kul låt og så lærer en noe og! Så på neste konsert er det bare å imponere. Folk på konsert står ofte så stille med hendene i lommene og er så redde for å bevege seg. Ingen grunn til det heretter!

Dødsalvorlig

I vår norske og vestlige kultur snakker vi minst mulig om døden. Det er et stort tabu ennå, selv om vi mennesker lever våre liv og alle vet hvordan det ender. Skal ikke bli for filosofisk og snakke mye om døden nå selv om det frister. Det var egentlig ikke poenget denne gangen. Men jeg gjør det gjerne. For meg er døden et stort mysterium som egentlig virker litt spennende. Men jeg håper jeg lever til jeg er minst hundre år og da skal jeg være av typen som har kjempegod helse helt til det siste og gjerne dø på sykkeltur som 102 åring.

Men det som var meningen med denne bloggen var å vise at døden også kan være morsom. Her er noen morsomme tekster på gravsteiner. Ekte greier det her. Har veldig sansen for sånn.

Here lies John Yeast,
Pardon me for not rising. --Cemetary in Ruidoso, N.M.

Here lies the body of Jonathan Blake,
Stepped on the gas instead of the brake. --Gravestone near Uniontown, Pa

Here lies Suzannah Ensign
Lord she is thin --Cemetery at Cooperstown N.Y
(The stonemason did not leave enough room for the "e" in "thine".)

Solomon Peas
Peas is not here,
Only the pod.
Peas shelled out,
Went home to God. --Epitaph in a cemetery near Wetumpka, Ala.

Here lies Lester Moore,
Four slugs from a forty-four.
No Les,
No Moore. --Boothill Cemetery, Tombstone Ariz.

In loving memory of Ellen Shannon, aged 25,
Who was accidentally burned March 21, 1870,
By the explosion of a lamp filled with R.E. Danforth's
Non-explosive burning fluid. --Epitaph in cemetery at Girard, Pa.

Reader --if cash thou art in want of any,
Dig four feet deep and find a Penny. --Epitaph of John Penny, Wimborne, England.

Here lies an atheist,
All dressed up and,
No place to go. --Gravestone in Thurmont, Md.

I Told You I Was Sick
Cemetary in Key West, Fla. (min personlige favoritt)

Her noen uten stedsnavn og navn;

You're standing on my head!

He was a simple man who died of complications.

Heath Ledger

Ikke så mye å skrive her egentlig, bare at det var trist han døde så ung. Han var knallbra i Brokeback mountian og dugendes i Brothers Grimm og. Og det skal bli spennende å se han som en ondskapsfull og gal Joker i den nye Batman filmen The dark knight. Ikke alle rollevalgene hans var i filmer jeg gidder å se, men det gjelder jo for de fleste skuespillere. Også skulle han spille i den nye Terry Gillam filmen som kommer neste år (The Imaginarium of Doctor Parnassus).

En virkelig lovende skuespiller som også virket som en oppegående og kul person. Kjipt vi ikke fikk sett mer av han. RIP!

Ikke løp sakte, gå heller fortere

Midt mellom evigheten og et sekund.

De møttes, blikkene, på samme sted. Ved hyllen med mel og sukker.

Alltid klokka halv fem. Dette var tredje dagen på rad. Begge tenkte det ikke kunne være en tilfeldighet, men ingen sa noe. Ingen smil. Ingen nikk. Ingenting.

Hun satte seg ned med avisen. Stolen var kald, det hadde ikke sittet noen i den siden hun satt der med avisen dagen før. Det lå en brødskorpe på gulvet som ingen av kattene hennes ville ha. Mor hennes ringte hver fredag klokka seks. Hun hadde sagt at det var best å ringe da i tilfelle hun skulle ut. Av og til gikk hun på kino klokka sju, men det var mange uker siden hun hadde gjort det nå. Moren ringte. Hun fortalte om naboen som hadde fått båten ødelagt i stormen, om hun på jobben hennes som bare var vanskelig, om barnebarna som var syke, om bestemor som ikke snakket med henne mer og om ikke hennes eldste datter snart kom hjem en tur? Så sa hun hadet og samtalen var over.

Dagen etter var første lørdagen etter møtene i butikken. Hvordan ville det bli? Var det nye regler siden det ikke var hverdag lenger? Det var ingen regel utenom å være ved den hylla halv fem.

Dagen gikk sakte, som juledagen når hun var liten. Hun satt bare i stolen og leste avisen og løste kryssord. Kattene fikk mat. Hun så på klokka. Kvart på ett. Ikke en lyd i hele blokka. Var det søndag? Nei, hun hadde vært på jobb i går. Det var lørdag. Hun spiste opp resten av grøten hun hadde hatt for en time siden og ble stappmett. Det ville ikke skade å hvile litt på senga. Vekkeklokka ble satt på halv fire i tilfelle hun skulle sovne.

Klokka to stod hun opp, da orket hun ikke ligge lenger å tenke at hun kom til å sovne og at vekkeklokka ikke virket selv om hun hadde sjekket den femten ganger. En gang måtte jo batteriet ta slutt, og det kunne liksågodt være om en halvtime som om to år. En av kattene hadde lagt seg å sove i stolen hennes. Hun jagde den uten å vekke den en gang. Den våknet av å bli jaget.

Kvart over to gikk hun ned for å se om det var kommet noe post. Det hadde det. To brev. Det ene ba henne pent om å gjenoppta abonenmentet på et dameblad og kom med et generøst tilbud. Det andre var fra banken. Det handlet for det meste om lån og renter.
Hun kastet begge brevene.

Det lød et kraftig smell i gangen hennes. Hun løp ut for å se hva det var. Naboen hennes på søttifem lå på magen nedfor den første trappeoppsatsen. Når hun kom ned for å se om han hadde slått seg så hun at det kom blod ut av et sår i hodet hans. Hun løp opp igjen og ringte ambulanse. Når hun kom ned igjen var han kommet til bevissthet. Han ba henne om å bli med til sykehuset, han var redd. Hun sa hun ikke kunne. Han ba innstendig, han hadde ingen. Det visste hun var sant. Til daglig kunne hun late som om hun ikke visste at han satt alene i leilgheten sin hele tiden, men nå måtte hun stå der og kunne ikke gå vekk.

Ambulansepersonalet ville vite om hun var pårørende. Nei, nabo sa hun, og prøvde å få det til å høres ut som om ordet ikke innebar noe ansvar eller forpliktelser i det hele tatt. De spurte om hun kunne bli med, den eldre mannen virket så uttrygg og redd. Hun kunne ikke si nei en gang til.

Kvart over fire klarte hun løsrive seg fra sykehuset. Hun fikk taxi hjem. Hun sa til taxisjåføren at hun bodde rett ved den butikken som lå flere kvartal fra der hun bodde. Den hun hadde vært innom tilfeldig på vei fra jobb onsdag. Hun kom dit fem minutter over halv fem.

Det var mye folk i butikken. Når hun kom fram til hyllen med mel og sukker var klokka seks minutter over halv fem. Hun så en kjent person gå fra hylla mot kassen. Hun så bare bakhodet, ryggen, baksiden av beina og skoene. Det var da hun innså at dette var den rette. Det var en som heller ikke tolererte å måtte vente.

Dagen etter var det søndag og butikken var stengt.

Sår ubesvart kjærlighet

Såre kjærlighetssanger er det mange av. Men ingen jeg kan tenke meg skriver de bedre enn Steven Patrick Morrissey, bedre kjent som bare Morrissey. Les denne teksten skikkelig, er ikke dette noe av det tristeste du har lest? Jeg gråter innvendig hver gang jeg hører låten.

MORRISSEY - Let Me Kiss You


There's a place in the sun, For anyone who has the will to chase one
And I think I've found mine, Yes, I do believe I have found mine, so

Close your eyes, And think of someone, You physically admire
And let me kiss you, Let me kiss you

I've zig-zagged all over America, And I cannot find a safety haven
Say, would you let me cry, On your shoulder
I've heard that you'll will try anything twice

Close your eyes, And think of someone, You physically admire,
And let me kiss you, Let me kiss you

But then you open your eyes, And you see someone, That you physically despise
But my heart is open
My heart is open to you

Skrekkfilmene som nektet å dø - Åttitallets skrekkfilmer Del 2

Jeg fortsetter min oppramsing av skrekkfilmer fra åttitallet der jeg tar for meg en film for hvert år. Det er nok å ta av. Når vi går over i andre del av åttitallet går antallet skrekkfilmer som kommer ut opp, mens kvaliteten synker. Jeg har ikke tall på hvor mange dårlige skrekkfilmer jeg så i andre del av åttitallet. Vi fikk videomaskin hjemme rundt midt på åttitallet og jeg så det som var av skrekkfilmer hos den lokale videoutleieren. 18 års grensa bakpå coveret var bare veiledene. Jeg så hunder og andre dyr som gikk amokk, mordere som gikk løs på alt fra tivoli til husvisninger, det var ormer som snek seg inn i folk og levde inni de, og mye annet som jeg stort sett syntes var morsomt og ikke særlig skummelt. Og somregel var det ganske tynt manus og ikke akkurat de beste og mest kjente skuespillerne som stod på rollelista. Men men, det var noe farlig og forlokkende med skrekkfilmer, og selv om de var kjempedårlige var det stas for en som såvidt var blitt tenåring å se filmer beregnet på voksne med sterke nerver og dårlig smak.

Friday the 13th part VI - Jason lives (1986)
Fredag den 13 (1980) ble en så stor suksess at det kom en oppfølger allerede i 1981. Den og ble en real blockbuster og oppfølger nummer to kom i 1983. Og sånn fortsatte det noen år. I 1986 var det klart for den sjette fredag den 13 filmen og filmskaperne innså at de fleste etterhvert syntes det hele var blitt en parodi og rett og slett idiotisk, så de laget liksågodt en tøysete og komisk film. Og det funker. Den har alltid vært min favoritt, liker stemningen i filmen. Etter at man i femmeren fikk en copycat morder som latet som han var Jason (morderen i fredag den 13 filmene) er Jason tilbake i denne. Tommy fra fireren og femmeren er igjen på plass og tar med seg en kompis i begynnelsen av filmen for å grave opp Jason og for å forsikre seg om at han er død. Tommy tar en smule av og spidder døde og forsvarsløse Jason gang på gang med en jernstang så makk og larver flyr kisteveggimellom. Det hele ender med at lynet slår ned i jernstanga mens den er i Jason og det eksploderer som i en dramatisk heavy metal video fra 80 tallet og Jason våkner til liv igjen. Igjen åpnes Camp crystal lake og denne gang er det ganske små barn som er på sommerleir. Jason er ikke så slem at han dreper åtteåringer, så det er de som jobber på leiren som blir slaktet en etter en. En spennende og somsagt stemningsfull film laget midt på åttitallet med svære hårfrisyrer og steinvasket dongeri med hull. Og heftig rockemusikk av Alice Cooper. Ser den sikkert snart igjen, tror det blir den ellevte eller tolvte gangen. Minst.

Bodycount (1987)
Ah, italienere, de tøysekoppene. De har veldig god smak på det meste, men når det gjelder skrekkfilmer har de Dario Argento, Lucio Fulci og muligens et par til brukbare regissører, ellers er det bare spekulative kopier av amerikanske og britiske filmer. Ruggero Deodato er mannen bak denne syltynne Fredag den 13 kopien (jepp, enda en av de...). Mannen er mest kjent for å erte på seg folk som ikke likte spekulative kanibalfilmer verden over i 1980 med beryktede Cannibal holocaust. I 1987 hadde karrieren dalt noe og gode råd var dyre. Sånn ca seks år etter alle andre hadde sluttet å lage sin Fredag den 13 kommer så herr Deodato med denne vitsen. Camping del terrore heter den på orginalspråket, og selv den som ikke er så stødig i italiensk forstår at telt, pølser og leirbål ikke nødvendigvis er en suksessoppskrift i denne filmen. Til og med vitsene på coveret er billige; The woods are alive with the sound of screaming. Og den "fæle" deformerte mannen på coveret viser at budsjettet ikke tillot å gå for de dyreste maskene i butikken, du vet de som ser ut som noe annet enn falske dumme masker. Historien er like komplisert som i en pornofilm; ungdommer drar på campingtur, ungdommer dør. Denne gangen er det legenden om en ond shaman som viser seg å være sann. Denne skapningen er halvt menneske, halvt dyr - eller som jeg ville sagt halvt dårlig skuespiller, halvt idiot. Den beste scenen i filmen er når en jente blir overrasket av shamanen i dusjen og løper skrikende ut i skogen toppløs, men med dongeribukse på. Moro!

Hellbound - Hellraiser II (1988)
Hellraiser (1987) var skrekkforfatter/regissør Clive Barkers langfilm debut og den ble en enorm suksess og skrekkfilmen tok endelig en innovativ og effektiv vending. Vemmelige uhyrer fra helvete som driver med tortur og å slite i stykker dødelige var visst noe folk ville ha, så året etter eneren kom toeren. Den var drøyere og slemmere enn eneren og var til tider riktig så ubehagelig å se på. Clive Barker hadde igjen skrevet historien, men både manus og regi ble gjort av andre. Ingen forlot kinosalen med et glis om munnen etter å ha blitt med på dette, bokstavlig talt, helvete på jord. Og det er vel ikke akkurat koselig underholdning som er den merkelappen en slenger på denne her. Så den på begynnelsen av nittitallet og har ikke sett den igjen. Husker den som en bra film og av og til er det like greit å ikke ødelegge gode fæle minner. Men jeg ser den nok en gang til en gang.

Slashdance (1989)
Og prisen for beste paroditittel går til.... Her burde det stå What a bloody feeling eller noe sånn på kinoplakaten, men neida. Og ja den er helt forferdelig. Og umulig å få fatt i. Det er nok ikke penger i å gi den ut på dvd en gang. En kvinnelig politi går undercover som danser for å fakke en seriemorder som tar for seg av damer som er på audition til en musikal. Bra tittel, synd med resten.

Sånn det var åttitallets skrekfilmer det... eller noen veldig få av de. Kan slenge på noen andre titler fra åttitallet her på slutten hvis noen vil mimre, eller få tips til hva de skal se hvis de vil se klassiske og mindre klassiske skrekkfilmer fra 80 talllet; The toxic avenger, Poltergeist, Phenomena, A nightmare on elm street, House by the cemetery, An american werewolf in London, Bad taste, The Beyond, Cat's eye, Childs play, Creepshow, Day of the dead, Fright night, Near dark, The new york ripper, Re-animator, Return of the living dead, Scanners, Tenebrae, Opera, Children of the corn, City of the living dead, Chopping mall, The dead zone, The fog, The thing, Prom night... sånn for å nevne noen få til...

Åttitallets skrekkfilmer Del 1

Hvilket tiår hadde de beste skrekkfilmene?

På 1920 tallet kom skrekkfilmen for alvor, selv om det ble laget skrekkfilm før det og. Jeg kan tenke meg det var litt av en opplevelse å se filmer som Faust og Nosferatu akkopmaniert av live piano som stumfilm den gangen.

På 1930-tallet kom bl.a Frankenstein filmene, King kong og den fantastiske Freaks. På 1940 og 50 tallet kom det mer monsterfilmer, og på 50 tallet spesiellt kom uhyggen ofte fra verdensrommet.

60 årene startet med en av de mest innflytelsesrike og beste skrekkfilmer noensinne; Psycho av Alfred Hitchcock. Hitchcock lagde og en annen av 60 tallets mest innflytelsesrike skrekkfilmer med Birds i 1963. Og i 1968 kom den skrekkfilmen som virkelig forandret generen radikalt; Night of the living dead. Denne utløste et skred av billige, grafiske/blodige/voldelige skrekkfilmer som gikk lenger og lenger for å skremme folk. De døde gikk, spiste hjerner og det hele hadde en politisk kommentar som undertone, noe som også ble videreført i andre skrekkfilmer.

1970 årene var et utrolig bra tiår for skrekkfilmer. Noen av tidenes aller beste og mest oppsiktsvekkenede skrekkfilmer er fra det tiåret; Motorsagmassakeren, The Exorcist, Alien, Jaws, The hills have eyes, Suspiria, Halloween, The wicker man, Dawn of the dead og lista bare fortsetter! Så 1970 har nok suverent de fleste klassikerene og flest av de filmene som ble en viktig inspirasjonskilde til 80 talls skrekkfilmene og til de skrekkfilmene som lages i dag.

Men for meg vil 80 tallet ha en helt spesiell plass filmmessig. Det gjelder også skrekkfilmer. Dette var tiåret når skrekk og gru virkelig ble spydd ut igjen. Det at folk nå kunne se filmer hjemme på video gjorde at markedet virkelig eksploderte og det ble igjen laget alt fra store dyre skrekkfilmer til virkelig nullbudsjettsfilmer og videohyllene ble overfyllt av skrekk og gru. Vel, ikke så mye her til lands. Her ble mye sensurert og forbudt. Det ble klippet grovt og flittig, og folk måtte ofte ty til piratkopier eller kjøpe filmer fra utlandet, noe som ikke var så lett som det er nå med nettbutikker fra hele verden bare få tastetrykk borte.

1980 var året da en annen virkelig genredefinerende film kom ut; Fredag den 13. Den var først bare en ide der filmskaperne kun hadde en tittel og lagde en annonse for en film de ikke hadde verken manus eller noe annet håndfast til. På bakgrunn av annonsen som ble satt inn i filmblader fikk de midler til å lage filmen. Den ble en av filmhistoriens største suksesser, og har pr i dag spillt inn mange titalls millioner dollar bare i USA. Ikke verst for en film som kostet 700 000 dollar å lage. Filmen var den første virkelig store såkallte slasher filmen, selv om det også før det var laget filmer om gal morder som går berserk og dreper tenåringer. Etter Fredag den 13 tok det virkelig helt av. Den ene kopien etter den andre dukket opp. Tenåringer ble slaktet ned, og manus var ikke så farlig. Det var The burning, My bloody valentine, The prowler, Maniac, - denne listen er virkelig endeløs. En egen blogg om Fredag den 13 filmene kommer en gang om ikke så veldig lenge forresten.

Det kom også flere "seriøse" og "gode" skrekkfilmer med mer kunstnerisk intergritet og kvalitet på åttitallet som The Shining (1980), The thing (1982), Aliens (1986), men i denne bloggen skal vi nå endelig ta for oss de litt mer ville, vågale, merkelige, nyskapende og underholdene dårlige filmene som kom på 80 tallet. Jepp, etter tidenes lengste innledning har jeg nå kommet til poenget. Jeg skal ta for meg en skrekkfilm for hvert år på 80 tallet. Det er ikke nødvendigvis min favoritt fra det året, og det kan være en tekninsk og kunstnerisk bra film. Men for det meste skal jeg pirke ned i søppelet. Rimelig underholdene søppel vel og merke (eh... for det meste...)!

Inferno (1980)
Nei, ikke katastrofefilmen der den skyskraperen tar fyr. Dette er den italienske skrekkmesteren Dario Argentos undervurderte mesterverk. Her er det en amerikansk student i Roma og spesiellt hans søster i New york som får gjennomgå. Hva gjør du når du finner ut at leiligheten din egentlig er en del av en svær heksebolig? Vel, du dykker først ned i en underjordisk kjeller full av vann og så dør du. En utrolig stilfull og stemningsfull skrekkfilm som Argento var kjent for på søtti og tidlig åttitallet. Stemningsfull musikk av Keith Emerson (jeg har soundtracket på vinyl!).

My bloody valentine (1981)
Allerede i 1981 begynnte kopiene av Fredag den 13 (1980) å komme i hopetall. My bloody valentine var historien om en eksplosjon i en gruve 20 år før filmens historie (det er alltid 20 eller 10 år tidligrer eller noe sånn). Og den eneste overlevende var tydelig ikke så veldig begeistret for at noen ville feire valentines dagen med dans og moro etter at ulykken i gruven fant sted 20 år tidligere fordi noen var slepphendte med sikkerheten. Disse noen, to stakkars karer er de som først får unngjelde i denne ikke akkurart Oscar kandidaten. Galningen med hakka (ja han hakker ut hjertet på ofrene) tar godt for seg av gruvebyens befolkning og tar hjertet han hakker ut av folk og legger det i en fin boks og sender det til enda et offer. På den måten klarer han kunststykket å få minst to offer ut av et mord. Hurra!

The slumber party massacre (1982)
Huff av meg! Dette er virkelig bånn i bøtta. Også en Fredag den 13 kopi. Jenter har sove over fest og der kommer det jammen meg en ubuden gjest som har med verktøyskrinet. Drill er bl.a et av verktøyene som blir brukt. Jeg gjespet meg igjennom denne som er en av de dårligste filmene jeg har sett. Så hvorfor ta den med her? Bare for å vise at en film faktisk kan ta fra deg dyrebare 90 minutter (og mer) av livet ditt som du ikke får tilbake. Det verste er at denne fikk et utall oppfølgere. Jeg tør ikke tenke på hvordan de er...

The Evil dead (1983)
Dette er Spiderman regissør Sam Raimis debutfilm, og for en debut! Foruten Fredag den 13 er dette åttitallets mest inflytelsesrike film. Her er det så blodig og ondt at det blir komisk og jeg tror ikke komikken er helt ufrivillig heller. Det kastes bøtter av blod og en kan se at det kastes fra bøtter ja. Trerøtter voldtar og folk blir så besatte at Linda Blair fremstår som en avbalansert søndagskolejente i Exorcisten. Ungdommer drar på hyttetur. De finner en veldig ond bok. De åpner boken. Helvete bryter bokstavlig talt ut! Hadde jeg vært i den hytta hadde nok ikke demonene klart å ta kål på meg, jeg hadde ledd meg ihjel lenge før det...

C.H.U.D (1984)
Dette er den første skrekkfilmen jeg kan huske at jeg fikk leie på den lokale videoutleieren som gjerne lånte ut skrekkfilmer til barn. Den var ikke så veldig skummel. Den handlet om noen vesner som bodde i kloakken i New york og som var veldig glad i menneskekjøtt. En politimann, en journalist, hans kjæreste og en uteligger som vet mistenkelig mye om disse vesnene tar seg ned i kloakken for å ordne opp. Forferdelig dårlig film som har fått et slags kultstempel og et punkeband fra Stavanger oppkallt etter seg. Har og fått en visstnok ubegripelig dårlig oppfølger; C.H.U.D II - Bud the chud. DET er skummelt!

Malstrøm (1985)
En miniserie som gikk som påskekrim på NRK det året. Forferdelig dårlig kan jeg tenke meg nå, men den funket som bare juling da. En engelsk kvinne arver en millionær, men forstår ikke hvorfor. Men pengene lokker henne til Norge. Det hun ikke hadde forventet var at hun ville måtte slite med lokalbefolkningen, spesiellt en særdeles forstyrret og ekkel dame som liker dokker og å gjemme seg bak dører. Veldig skummelt for en 12 åring skal jeg si deg!

Andre del av denne bloggen kommer når du minst venter det!

Falmende overtak

Det bodde fremmede i huset før vi flyttet inn i det. Vi møtte de aldri. Huset fikk vi billig. Som om noen hadde blitt drept i huset. Som om noen hadde drept hele familien sin og så seg selv. Men da hadde vi nok hørt om det. Historien til huset var egentlig ganske kjedelig. Det hadde bodd to familier der, og en mann som hadde brukt det til sommerhus. Den siste familien som hadde bodd der hadde flyttet ut for noen måneder siden. Jeg fikk det minste rommet. Det hadde sikkert vært brukt som bod eller noe tidligere. Trappene hadde gulvbelegg. Det var behagelig, men styggt. Mor ville ikke ha det sånn. Vi andre likte å gå i trappene barbeint og kjenne det kile under føttene.

Vi var en ganske stor familie for det huset. Det ble lite privatliv. Men en åtteåring trenger kanskje ikke så mye privatliv. Og en har jo kompiser og det går an å være ute. Det finnes mange plasser å gjemme seg ute.

Det var spennende å flytte til en ny plass. Treffe de jeg skulle gå på skole med til høsten. Virket som helt greie de jeg traff den sommeren. Men ingen av de kunne jeg se for meg å kalle en venn.
Nesten to uker etter vi hadde flyttet traff jeg en gutt som var over to år eldre enn meg. Han bodde alene med moren sin. På den tida var det veldig uvanlig. Vi ble venner den sommeren. Det som gjorde oss til venner var at jeg kom over han mens han holdt på å grave ned noe i sanden. Jeg ventet til han hadde gått og gravde det opp. Han kom tilbake akkurat når jeg tok opp skrinet han hadde gravd ned og jeg kunne ikke bortforklare noe. Men i stedet for å gi meg juling sa han at jeg skulle åpne skrinet. Jeg var ennå ganske lammet av å bli oppdaget for noe sånn av en gutt som var større enn meg. Men jeg klarte å fikle opp skrinet til slutt med skjelvende hender mens jeg kikket på gutten som stod og smilte.

Jeg kikket ned i det åpne skrinet. Da hørte jeg noen rope på meg. Det var mor. Hun var langt borte. Jeg gikk mot gutten, ga han skrinet og sa unnskyld. Så løp jeg mot veien. Et stykke oppi veien stod mor. Hun så veldig lei seg ut.
Jeg løp bort til henne. Når jeg kom bort til henne skalv jeg litt igjen. Men hun sa ingenting til meg. Hun ville bare ha meg med på en kjøretur. Vi skulle handle klær til meg.

Animal Collective - Peacebone

Ingen grunn til å kaste bort masse penger og god helse på narkotika når vi har band som Animal collective som lager sånne videoer som denne. Følte meg ikke helt avholds når jeg så denne må jeg innrømme...

Nytt år, nye selvbedrag

Ok, så er det nye året i gang. På tide å love seg selv ting som en ikke vil holde lenger enn til maks midt i februar. Da løper en skjelvende ned på butikken og kjøper fire pakker sigaretter for å kompansere for det tapte i løpet av en og halv forjævlig måned med abstinenser og ekstremt dårlig humør. Da blir medlemskapet i Elexia igjen et støttemedlemskap. Da ender slankekuren med et etegilde som får etegildet fra filmen med samme navn til å blekne. Da spiser en snop igjen, bare dobbelt så mye. Da parkerer en sykkelen og kjører til jobb igjen (akkurat det forsettet er det vel best å vente med til våren/sommeren kanskje). Og så sliter en noen uker med dårlig samvittighet og så er alt glemt og en er tryggt tilbake til normalen.

Men forsetter er ikke forbeholdt januar lenger. Akkurat som salget. Nå gir en seg selv løfter og bryter de hele året. I mars begynner hardtreningen før bikini/badebuksesesongen (som varer noen dager i august her på sørvestlandet). Og jeg har faktisk hørt folk som har sluttet å spise snop i september! For så å begynne igjen i god tid før julemarsipanen er på plass i butikkene i oktober. De sluttes og begynnes igjen i hytt og pine nå, før var det ihvertfall en viss struktur og forutsigbarhet på selvbedraget.

Vel, jeg skal bli flinkere å skrive blogger oftere (hørt den før noen?). Det lover jeg meg selv ca en gang i måneden når det er tre uker siden sist blogg.

Natten er ikke truende og skummel

Om dagen kan en se alt tror man. Hvorfor er natten svart? Noen farger forbinder man med negative ting. Svart er ikke en farge, men noe en forbinder med noe negativt ofte. Noen mennesker er svarte. Og de kan bli uglesett pga hudfargen sin alene. En gang bodde menneskene i huler. Det finnes ennå folk som bor primitivt. Men de klarer seg ofte. De trenger ikke utvikle nye, ødeleggende våpen for å drepe hverandre. Utvikling var en positivt ord en gang som kunne ha synonym som framgang og progressjon. Det å klare seg og å ha det bra er det som teller. Noen går ut og handler ting når de blir lei seg for å bli lykkeligere. Noen som er glad i meg, en god sofa, nok mat å spise er egentlig alt jeg trenger. Men jeg liker at noen utvikler nye ting som kan være bra og nyttige. Og jeg liker at verden er en spennende plass å være. Jeg synes det er dumt at en skal ha dårlig samvittighet fordi en har det bra. Da er det bedre å jobbe for at flere skal få det bedre.

Makt er en farlig ting. Jeg vil ikke bestemme over andre enn meg selv.

En natt drømte jeg at jeg bodde i et svært rom med mange dører. Når jeg gikk ut av en grønn dør kom jeg ut på en grønn eng, når jeg gikk ut av en blå dør kom jeg til sjøen. En av dørene var svart. Den hadde jeg ikke våget meg å åpne. En dør var hvit. Den var låst. Gjennom den røde døren kom folk på besøk. Jeg bodde lenge i dette rommet. Jeg ble gammel der. Når jeg ble så gammel at jeg ble syk kom det en person på besøk. Han hadde en kappe på seg og en kunne ikke se ansiktet til vedkommende, for det var ikke noe ansikt. Av denne personen fikk jeg nøkkel til den hvite døren. Når personen hadde gått tok jeg nøkkelen i lommen. Så satt jeg noen dager og tenkte. Så ble jeg enda sykere. Til slutt klarte jeg nesten ikke å gå. Så jeg karret meg bort til den hvite døren med de siste kreftene jeg hadde igjen. Den var rett ved siden av den svarte døren. Jeg kjente i lommen. Nøkkelen var ennå varm. Jeg tok den i hånda og gikk inn den svarte døren.

Natten er ikke truende og skummel, men en annen side av dagen. Av og til er det det en ikke ser og det en frykter en skal gå imot.

Hold takten

Dette er basert på en sann historie.

Gutten står med kniven i hånden. Det røde plasthåndtaket er hardt og kaldt og bladet er blankt og skarpt. Han knekker en kvist og begynner å spikke den. Det skal bli en pil. Storebroren har laget bue til han. Nede i lekehytta løper søster hans rundt med veninnene sine og leker. Antagelig leker de familie igjen. Han kan ikke forstår hvorfor de gjør det. Familie får han nok av hjemme, lek skal være noe en ikke får hjemme.

Noen menn kommer løpende. Storbror hans er borte. De leter overalt. Han gikk ned til sjøen. En fisker som stod ute ved fyret hadde sett noen falle i sjøen. Han så ikke hvor vedkommende forsvant hen.

Av og til skjer det ting i livet som en ikke forstår. Somregel går alt greit. Men plutselig er det som om noen trykker på en stoppknapp og bare finner på det kjipeste de kan og sjokket tvinger en til å stoppe opp og ofte ikke vite hva en skal gjøre. Når alt er håpløst.

Storebroren hans hadde reist til en kompis i en annen bygd uten å si ifra. Fiskeren hadde vært full og hadde nok innbilt seg at noen falt i sjøen.

For det meste går det bedre enn en tror. Ofte tror en det verste. Ofte bruker en masse energi på å være redd, bekymret og tenke på hva andre tenker, tror og vil si.