Bloggen uten musikk, mat eller film

Det er lett å ty til ting som opptar en når en skal skrive en blogg, det er vel det å ville dele med andre ting en liker eller har oppdaget, eller noe ingen andre har tenkt på sånn før kanskje.
En gidder liksom ikke bruke tid på å skrive om noe som ikke opptar en, med mindre det er for å fortelle om noe som er skikkelig dårlig da. Det er lett å skrive om det. Det er lite som er mer engasjerende enn å skrive om noe en ikke liker. Men jeg liker best å skrive om ting jeg liker. Det jeg vil fram til er vel at ingen gidder å bruke tid på å skrive om noe de ikke bryr seg om og heller ikke misliker. Men det skal jeg gjøre nå.

Kunst er noe jeg vet lite om, kan lite om og bryr meg lite om sånn til daglig. For hva er kunst? Alt du vil skal være kunst er kunst. Jepp. Jeg er drittlei folk som blir sinte når de ser et kunstverk, selv om det egentlig er en bra ting, mange av de folkene har sine liv ganske på det jevne vil jeg tro ut fra de som jeg har sett som blir irriterte når spesiellt moderne og abstrakt kunst skal plasseres en plass eller diskuteres, så det får ihvertfall kurven til å gå litt opp i stedet for å være helt vadder hele tiden. Jeg gidder ikke bry meg. MEN jeg liker at det er kunst rundt meg. Men som med arkitektur, interiør og sånne ting så legger jeg veldig sjelden merke til det, men det er kjekkt at det er der allikevel. Jeg vil ikke gå inn i et hus som ikke inneholder noen ting. Farger er fint. Møbler er fint. Tapet, maling og gardiner bryr jeg meg ikke så mye om, men det er ok at noen gjør det og pynter litt for oss som ikke er så opptatt av det. Sånn er det også med kunst for meg. Jeg er glad det finnes kunstnere som av og til klarer å få oppmerksomheten min.

Finnes det absolutt ingen kunstnere jeg liker da og som jeg kan si det er min favorittkunstner? Nei. Og jeg har ikke peiling i det hele tatt. Men det tror jeg er bra. For kunst handler om å oppleve, ikke sant? Vet en for mye og mener for mye om noe blir ofte opplevelsen en opplevelse på sine egne premisser, ikke på kunstens.

Det finnes mye tøff og stilig kunst. Kanskje jeg blir mer interessert en gang. En har heldigvis ikke de samme interessene hele livet. Ihvertfall prøver jeg å forandre meg litt av og til. Det er selvsagt ting en vil ta med seg fra barndommen, fra ungdommen, fra da en var 27, men det kommer nye ting inn og heldigvis.

Jeg har prøvd meg på kunst selv. Billedkunst. Oljemaling var jeg ganske dårlig til. Akvarell var jeg litt bedre til, men det fenget ikke så veldig allikevel. Jeg er en ok fotograf som av og til klarer å ta bra bilder. Annet har jeg ikke prøvd meg på. Utenom musikk da.

Når jeg skulle se på kunst før, mens og etter jeg skrev denne bloggen fant jeg mye bra. Fotografi er nok min favoritt type kunst. Det, og folk som bare finner på ett eller annet og viser det fram offentlig, bare det ikke blir for teatralsk.

Men før jeg slutter skal jeg faktisk bli litt engasjert her og vise en kunstner jeg faktisk syntes var knallbra! Se på bildene hans, har aldri sett noe lignenede. Fantastisk bra og de fikk meg til å tenke at det er faktisk mye en ikke ennå har sett og opplevd, selv om en ofte synes ting gjentar seg. Den filmen som minner om mange andre filmer, det bandet som høres ut akkurat som et annet band en allerede har likt lenge. Men så kommer det ting som bildene til Bas Jan Ader, noe helt nytt. Selv om bildene er gamle er de nye for meg, men mest viktig er at uttrykket i de er nytt for meg og dermed opplever jeg noe nytt og får troen på at det ennå er mye forfriskende og nyskapende der ute og det vil alltid være noen som kan være progressive og nye selv om det blir vanskeligere og vanskeligere. Og det finnes de som allerede har gjort det og står for seg selv og vil alltid gjøre det. Utenfor tid og sted. Og som gjør verden til et sted der du ennå kan finne ting og oppleve noe nytt selv om du er snart 35 og tror du har sett alt og av og til begynner å bli lei av repriser.
http://www.stuartshavemodernart.com/janader.php?
Kos dere!

Pizza

På nittitallet pleide jeg å svare pizza når noen spurte om hva som er favorittmaten min, selv om det ofte er barn som svarer med junkfood når noen spør om det. Men jeg er jo en forvokst guttunge på mange måter så det får heller bare være.

Nå spiser jeg ikke så mye pizza som jeg gjorde da jeg sa det var favorittmaten min, men når jeg gjør blir det somregel å piffe opp en frysepizza, slenge på noe mer spennende fyll enn de somregel har. Eller aller helst lager jeg en selv.

Å kleise sammen en porsjonspizza selv går kjempefort. Det er bare å slumpe sammen en deig (mel, litt sukker, salt, olivenolje, bittelitt gjær, vann - klæsj så har du en deig... så er det bare å hive på fyll som det passer).

Jeg foretrekker minst mulig på pizzaen min. Og hjemmelaget pizzasaus er et must. Lager du en god saus behøver du egentlig ikke så mye mer. Litt mozerrella må til, men det er også alt. Og noen ferske blader basilikum til slutt når den kommer ut av ovnen.

Men først sausen. Du legger noen tomater i en gryte med vann som er opp mot kokepunktet, men som ikke koker. De trenger bare ligge noen få sekunder før du kan ta de opp og skrelle de lett. Så knuser du de sammen med litt hvitløk, nykvernet pepper, fersk basilikum og litt salt. Smaker fantastisk friskt.

Så er det opp til deg om du er minimalist som meg eller liker å slenge halve kjøleskapets innhold oppå.

Da jeg var i New Jersey i 2003 hadde en italiensk kompis av meg der en onkel som hadde en pizzeria som het Tony's pizza. Det var utrolig morsomt, snakk om å bekrefte stereotypene. He he.

Den beste pizzaen jeg noensinne har spist fikk jeg på en pub i Molde som bare het Puben. Kan være den har blitt enda bedre i fantasien min etter den januarkvelden i 1993, men den var fantastisk bra! Den var særegen og utrolig rik og spennende på smak. Sånn er det med pizza, du vet aldri hvor du finner de beste. Det kan være på den vesle pizzariaen rett ved siden av deg for eksempel. Den dårligste pizzaen jeg noensinne har spist var i Wien i 2001. Fikk menyen oversatt og trodde jeg fikk kapers på, men det viste seg å være erter (tze green small ones som han østerikeren sa...), MYE erter. Og svære artisjokker, mange av de og. Pizzaen var så overlesset at bunnen ga etter hvis du prøvde å ta pizzastykket i hånda. De hadde tatt alt de hadde av grønnsaker og kleiset på en pizza. Svært dårlig ide'!

Det finnes selvsagt side opp og side ned med pizza på nettet, jeg fant denne - http://pizzatherapy.com/ - som jeg syntes var ganske så artig. De vil jo du skal kjøpe e-oppskriftsbok av de da, men endel gratisk tips på sida og. God apetitt!

Ikke lei meg!

Skal du leie dvd i kveld eller kanskje i dag hvis du jobber turnus og mye kveld som meg og ikke har noe slags orden på livet ditt. Uansett, har du tenkt å stikke innom videosjappa (for ingen sier vel dvdsjappa?) og låne en film, så skal jeg gi deg noen tips på hva du skal se etter for å luke bort filmer som ikke er verd å bruke tid på.

Se etter disse tegnene;

1) Det står "På toppen av videolisten i USA" på coveret. Det betyr; "denne filmen ble gitt ut rett på dvd og mange nysgjerrige amerikanere leide den første uka". Og det betyr igjen at filmen er så dårlig at ingen folk med et lite snev av god smak vil finne på å nærme seg makkverket. Stå over!

2) Sandra Bullock spiller i filmen. Aaarghh, sett den tilbake i hylla, fort! Tror ikke noen så deg... puh! Ok, hederlige unntak som Speed finnes jo, og litt Crash og, der spiller hun jo den sure megga hun sikkert er i virkeligheten og, så... Men for en møkkaCV denne kjerringa har! Ai ai ai. Hun er ingen stor skuespiller, og kan heller ikke bruke et ganske middels utseende og en kropp som ingen legger merke til i hverken positiv eller negativ retning. Selv om hun er forglemmelig er hun utrolig irriterende!

3) Det står "Fra klipperen av Titanic" eller noe lignende døvt på coveret. Ja vel. Og hva i all verden skal det fortelle oss? Av erfaring skal det fortelle oss; ikke kast bort 40 kroner og to timer av livet ditt du aldri vil få igjen på denne ikke-saken.

4) Quentin Tarantino er involvert. Jepp, kanskje et kontroversiellt punkt det her, men pyttsann. Jeg lar subjektiviteten min kverke all motstand og kjører på. Quentin hadde sine 15 minutter på 90 tallet og har aldri kommet videre. Pulp fiction var kanonbra, Jackie Brown var cool (og min favoritt av filmene hans - Samuel L. Jackson er så kul i denne at jeg ikke kan komme på noe kulere) og From dusk till dawn var fantastisk artig! Men alle disse har du selvsagt allerede sett til døde. Hans to opphypa gjesp Kill Bill vol. 1 0g 2 er det bare å glemme, selv om gode gamle David Carradine redder toeren. Hva er så fascinerende med to filmer som stjeler fra alskens kung fu filmer og er en slags remake av ting Tarantino har sett på video og er fan av?

Og nei, jeg gleder meg ikke til Deathproof som idiotisk nok er en exploitation wannabe laget for manfoldige millioner dollar. Hele pointet med expolitation genren på 1960 og 70 tallet var å pøse på med spekulativ vold og sex for å kompansere FOR ET MINIMALT BUDSJETT. Altså er ideen om å lage en høybudsjetts exploitation film helt totalt idiotisk og meningsløs.

Et lite unntak igjen er Sin city som Tarantino hadde en finger med i, men den har dere og sett flere ganger allerede håper jeg.

5) På kategori bakpå står det "Romantisk komedie". Eller kjedelig og umorsom film om du vil. Irriterende lett underholdning som liksom aldri kommer skikkelig i gang. Skal vi kysse eller være ufarlig morsomme, liksom. Ærsj!

6) Noen har tatt affære og skrevet "drittfilm" på coveret med kulepenn. Dette slår faktisk aldri feil. Såpass engasjerte personer har alltid rett. Ihvertfall har det stemt hver gang jeg har leid en film noen har skrevet en hjemmelaget advarsel på. Men alltid har jeg oppdaget det ETTER jeg kom hjem med filmen. Sukk...

7) Filmen har kjente skuespillere, men du har aldri hørt om den. Hvis du er middels interessert i film eller mer, og ser en film med mange kjente skuespillere i, men ikke har hørt om filmen, så er det en grunn til det. Tilbake i hylla igjen, sånn ja. Fortsett å lete.

8) Kategorien er skrekk og det er bildet av monsteret på coveret. Gode skrekkfilmer har aldri monsteret på coveret (ja jeg vet det finnes unntak her og, men de er få). Gode skrekkfilmer viser ofte ikke monsteret i filmen en gang, og hvis de gjør er på en genial og skremmende måte. Og det er ikke å avsløre hele greia med å ha det som skal være det skumleste i filmen på coveret. Det betyr også at filmen ellers ikke har så veldig mye mer å fare med. Ekstra varsom skal du være hvis monsteret ser mer latterlig enn skremmende ut og latex masken på den underbetalte "skuespilleren" (her snakker vi somregel lavbudsjetts) ikke er av det overbevisende slaget.

Ellers bruk sunn fornuft og bruk som meg bitre erfaringer fra tidligere bomlei for å ikke gjøre samme feilen igjen.

fIREHOSE

Hvilket band er ditt favorittband? Hvilken plate er din favorittplate? For en som har samlet på plater så og si hele livet er det vanskelig å svare på noe sånn. Det mest nærliggende er å si Dette er mitt favorittband nå, dette er min favorittplate akkurat nå. Det forandrer seg som en forandrer seg. Men hadde jeg fått kniven på strupen og måtte velge en favorittplate av alle platene mine så måtte det bli denne; fIREHOSE : fROMOHIO.

fIREHOSE (som jeg ikke aner hvorfor skrives sånn) vokste ut av restene av det eksperimentelle punk/jazz/funk/folk bandet Minutemen. Da vokalist, gitarist og låtskriver i Minutemen, D. Boon, døde i en bilulykke sent i 1985, ville det andre hovedmedlemmet og Boons bestekompis fra de var små, Mike Watt gi opp alt som hadde med musikk å gjøre. Heldigvis klarte en ung gitarist/vokalist og låtskriver som het Ed Crawford overtale Watt og George Hurley (det tredje medlemmet av Minutemen) til å fortsette å lage musikk sammen med han. Crawford reiste fra Ohio til San Pedro uten noe annet å vise til at han var stor Minutemen fan og hadde tydelig svært gode overtalelsesevner.

fIREHOSE ga ut sin første plate i 1986. Den energiske og det mange mener er deres beste plate Ragin' full on. Året etter kom If'n, også en fantastisk bra plate, etter min mening bedre enn debuten. Men det som for min del står som mesterverket i bandets historie er deres tredje plate fROMOHIO. Der Minutemen blandet stilarter og gikk på tvers av alle slags genre, ga fIREHOSE totalt blaffen i alt som heter genre og var om mulig enda mer "fri" enn Minutemen, selv om nok fIREHOSE mer holdt seg innenfor et slags energisk og variert rockeformat. Men der Minutemen alltid hadde sin punkefortid hengende over seg, kunne fIREHOSE starte på nytt, uten noe annet enn punkens energi og som i punkens år null; nyskapning og frihet.

fROMOHIO starter med en sykt fengende låt, Riddle of the eighties, som høres ut som tidlig R.E.M. De ville på sin neste plate Flyin the flannel ha en låt som de egentlig hadde gitt til Michael Stipes soloplate som det aldri ble noe av. Låta het For the singer of R.E.M.
Andre låt på fROMOHIO heter In my mind og er en typisk fIREHOSE låt på sitt aller beste, intens gitar langt framme i lydbildet sammen med en like tydelige trommer og bass og en vokal som nesten stikker på en behagelig måte. Utrolig bra! Det var alltid plass til alle i fIREHOSE' musikk, hvem som var frontmann kan diskuteres. Noen vil naturlig nok trekke fram Crawford, siden han spillte gitar og ikke minst sang. Andre vil si Mike Watt som er min favorittbassist (og mange andres og). Og noen vil trekke fram den unike trommeslageren George Hurley som satte sitt tydelige stempel på både Minutemen og fIREHOSE, begge band hadde ikke vært like bra uten han.

Låtene på plata litt jammete og ofte med utradisjonell oppbygning. Det låter friskt og energisk og nydelig.

Skal jeg trekke fram en favorittlåt fra plata, så må det bli det tredje siste sporet Understanding. Kanskje den aller fineste låten noensinne. Men der annen vakker musikk kan gi deg frysninger, varmer denne låta. Den er tidvis var og rolig, for så og ta seg opp, men den blir aldri bråkete. Den er forsiktig energisk. Crawford synger fantastisk, men gitarspillingen er nok det aller beste på denne.

Side to starter med Time with you som høres mer ut som en bra låt nummer en på side a enn en låt nummer en på side b. Det er som plata begynner igjen. Let the drummer have some er en fantastisk trommesolo fra Hurley som avsluttes brått og etterpå følger nydelige og allsangvennlige Liberty for our friend. Og denne plata er virkelig det nærmeste jeg kommer en god venn i form av vinyl. Den er alltid der og kan settes på uansett i hvilket humør jeg er i. Er jeg lei meg trøster den, er jeg glad er den glad sammen med meg, er det en mørk sky over hodet mitt forsvinner den. Når jeg setter på plata er det noe ved lyden, stemningen og produksjonen som gjør at det føles som de spiller kun for meg akkurat da, at det kun er jeg i hele verden som får høre det de spiller for de har laget platen spesiellt bare til meg. Sånn føles det. Ingen andre plater har den effekten på meg.

Når plata avsluttes med The softest hammer sin laidbacke holdning med langtborte vokal er det som å vinke farvell til en god følelse du vet du kan få igjen når som helst. Det er bare å finne fram igjen fROMOHIO og sette den på.

Tabloid

Av og til leser jeg riksavisene, de to store du vet. Det er egentlig en grei måte å slå ihjel litt tid på uten å sitte igjen med så mye etterpå. I dag leste jeg en av de på nett, og fant en overskrift som viser hvorfor jeg egentlig elsker tabloidaviser av og til;

Falsk brannmann var pyroman voldtektsmann

Fantastisk! Når en kommer over en sånn overskrift skal en ALDRI lese artikkelen. Den lever ALDRI opp til det overskriften lover. Det er en naturlig forklaring og det er ikke så fantastisk som overskriften prøver å lure oss til å tro det er. En skal lese overskriften, lukke øynene og la fantastien ta over og tankene ta helt av.

En ser for seg en mann i førtiårene som kommer til et brennende hus. Han ikke politiradio hjemme, men en tilsvarende brannmann radio. Hver gang det brenner og han har tid, så hiver han på seg brannmann uniformen sin og suser avgårde i sin røde Ford mondeo. Han stopper noen kvartal unna brannen, løper ut og bort til brannen. Ingen legger merke til at han sniker seg innpå, alle har øynene vendt mot den brennende bygningen. Så blander han seg med de andre brannfolkene. Men i stedet for å slukke, tar han opp en liten flaske bensin fra lommen og heller på flammene mens han prøver å røske med seg en av de tilskuerlystne damene som står og ser på brannen. Men hun viser seg å være politi i sivil og mannen blir arrestert siktet for ildspåsettelse og voldtektsforsøk. Det viser seg at det ikke er første gangen mannen har gjort dette, han blir dømt for en rekke kombinerte ildpåsettelser og voldtektsforsøk/voldtekter. Han blir fradømt retten til å gå med brannmann drakt, til og med på halloween, og får aldri mer kjøpe verken bensin eller fyrstikker uten at han har bensinen på biltanken eller kan dokumentere at fyrstikkene skal brukes til å tenne lys og ikke hus. Og ja, han må i fengsel. Hvor mange år? Hva sier du?

Ikke så produktiv

Denne bloggen blir nok ikke av de hyppigst oppdaterte... Har for mye å gjøre rett og slett. Og prøver å fokusere på få prosjekter i stedet for mange små. Har noen planer som jeg gjerne vil gjøre noe med. Så vi får se hva det blir utav denne bloggen framover. Ikke hold pusten, vil ikke ha noen liv på samvittigheten. Men det kommer mer, med ujevne mellomrom.

The Sopranos

*bare en advarsel først, denne bloggen kan inneholde *spoilers* for de som ikke har sett hele serien... så les forsiktig...

Verdens beste tv serie noensinne går mot slutten. Det er bare et par episoder igjen, så er det slutt for alltid. Da er det over og ut for Tony Soprano, mannen med to familier; kone og barn hjemme og den andre familien bestående av organisert kriminelle venner og slektninger.

Jeg leste om serien i et filmblad i 1999. Når første episode gikk på norsk tv samme år tror jeg, satte jeg meg ned for å se. Da var serien ganske godt hauset opp. Forventningene var over middels, og jeg ble hektet fra første episode.

Nå skal ikke jeg legge ut om seriens karakterer eller hva den handler om, det vet vel de fleste eller kan ihvertfall finne ut andre steder på internett. Det som opptar meg nå som alle andre die hard Sopranos fans for tiden er hvordan serien slutter. Blir Tony drept eller havner han i fengsel? Vil familien splittes og ta livet av hverandre, eller vil New york familien ta affære?

Nå skal jeg snart se episode 18 sesong 6, og Tonys nevø Christopher er virkelig ute å kjøre for siste gang tenker jeg. Ellers tror jeg oppbygningen mot slutten virkelig vil ta form i denne episoden.

Må si at siste del av sesong 6 har - for første gang i seriens historie - vært litt skuffende. Det har vært litt for mye av ting vi har sett før. Men nå er det slutten som er viktigst, og er den veldig bra og tilfredstillende så er alt tilgitt.

Bryne kino

I går fant jeg ut at jeg ville på kino og se Hot fuzz, en skikkelig baias politikomedie fra samme karene som står bak den litt romantiske (!) zombie komedien (!!) Shaun of the dead. Jeg digger den filmen og synes at Simon Pegg som spiller hovedrollen i den og i Hot fuzz er en artig kar og en veldig dugendes skuespiller. Forventningene var sånn passe, vil jo nødig bli skuffet.

Jeg stusset på at filmen var satt opp flere kvelder her på Bryne, en liten by med 8000 innbyggere. Det blir stor sett satt opp kun blockbustere og barnefilmer på kinoen her, så jeg tenkte at det ikke kom til å bli trangt i kinosalen (som har 400 seter).

Da jeg ankom kinoen ti minutter før filmen begynnte var det to biler på parkeringsplassen utenfor. Det var nok de som jobbet der sine, for inne i kinoen var det tre mennesker, og alle de var ansatte. Jeg kjøpte popcorn og vann og gikk inn i salen. Jeg snakket litt med de som jobbet der som sa at jeg antagelig kom til å være den eneste som skulle se filmen. Og jo, det stemte. Så der satt jeg midt i en ganske stor kinosal og breiet meg ut skikkelig. Når vakten kom å skulle skrue av lyset sa han at jeg måtte være rolig og ikke forstyrre de bak meg :oD
Det var uten tvil ganske ekslusivt og artig å være alene i en så stor kinosal tenkte jeg før filmen begynnte.

Filmen var ok den. Jeg lo godt endel ganger og den var underholdene nesten hele tiden. Den kunne godt vart en halvtime mindre (som jeg lengter etter den gangen da stort sett alle filmer var akkurat en og en halv time, perfekt!). To timer med britisk tøys blir litt slitsomt i lengden.

Så savnet jeg faktisk mine medkinogåere. De kunne ledd sammen med meg og skapt litt stemning i salen. Ikke det samme å le ut i løse luften og høre latteren forsvinne ut i en stor sal der bare du kan høre at den dør nesten før den har kommet ut av munnen fordi den er så alene.

Film på kino er absolutt best i en full sal med masse lyd. Tre hundre mennesker som ler samtidig er nesten like gøy som det som gjør at vi ler. Samme med skrekkfilmer på kino, det er like underholdene og se folk rundt deg holde seg for øyne og ører og hoppe en meter opp i luften og skrike.

Neste gang vil jeg gjerne se film på kino sammen med andre.

Som en sidenote vil jeg gjerne si at Bryne kino (som også kalles Storstova) har gitt meg de beste kino opplevelsene jeg har hatt. Det var her jeg satt i nesten to timer og måpte i 1983 da jeg så Star wars episode 6 - Return of the jedi. Og det var her jeg så Ghostbusters året etter, som var en like fantastisk opplevelse. Bryne kino var kinoen min som barn og ungdom, og vi er ennå bestevenner.

Du vil aldri få høre din favorittlåt

Det er egentlig litt kjipt å tenke på, men mange av dine favorittlåter vil du aldri få høre. De kan ligge gjemt på en b-side av en singel fra 1968, der a-siden ikke ble i nærheten av en hit en gang, eller de kan være et albumspor på en lp som regnes som bandet/artistens dårligste, men denne ene låta er knall. Men siden du har hørt at skiva er så dårlig, kjøper du den ikke.

Det er gitt ut millionvis av plater og singler, det er umulig for et menneske å høre igjennom bare en liten prosentdel av alt som er der ute. Og nå som musikk virkelig er tilgjengelig overalt og det kommer mer og mer, blir det enda verre å få noe som nærmer seg oversikt.

Favoritt julesangen min er "If it doesn't snow on christmas" med Gene Autry. Den er på b-sida til "Rudolph the red-nosed reindeer"singelen og er en utrolig fin låt. Det var helt tilfeldig at jeg fant singelen en gang for 7-8 år siden.

Litt rundt samme tiden fant jeg en cd på en bruktsjappe som het Hits of the 60s. Den hadde et grusomt, typisk billig cd cover og var en rar samling av reggae, garasje og pop hits fra 60 tallet.
Men det var en låt på som gjorde jeg kjøpte den (den kostet 40 kroner ny) og det var The Smokes fantastiske "My friend Jack". Men på skiva var også en utrolig bra låt av Johnny Leyton som heter "Lonley city", høres ut som Gene Pitney på sitt aller beste og mest dramatiske. Denne hadde jeg kanskje aldri fått hørt om jeg ikke kjøpte akkurat den cd'en.

Så sånn spiller tilfeldigheter inn. Derfor er det kjekkt å sjekke ut obskure plater, det kan ligge en juvel gjemt der om plata ser aldri så døll ut eller om den har et fantastisk cover.

Ikke gi opp, en dag finner du kanskje favorittlåten din allikevel!

Grættis Lesley

I går fyllte en av de mest melodramatiske sangerinnene i historien Lesley Gore 61 år. Hun var en fantastisk singel artist og singlene hennes er noe av det jeg setter mest pris på i platesamlingen min. Skulle gjerne hatt fler. Min favoritt er nok You don't own me, en voldsom og ganske feministisk låt som var veldig forut for sin tid. Lesley har banet vei for uavhengige kvinnelige artister etter henne. Den første hiten hun hadde var It's my party i 1963, den gikk rett til topps i USA, hun holdt seg på topp ti til 1964, men utover 60 tallet sank populariteten gradvis.

Hun har fans over alt og i alle slags genre. They might be giants har covret henne (Maybe I know), og da de spillte den som gatemusikanter på en bro i New york i 1981 stoppet en slektning av Gore som tilfeldigvis gikk forbi opp.

Hun er ennå artist, og uttalte for noen år siden at de 30 første årene bare var øving. Gratulerer med vel overstått Lesley!