Brian Dewan

Liker du dokker?

Stort sett er det jenter som leker med dokker når de er små. Barbie skal være tynn, vakker og perfekt og kjæresten Ken skal ha sixpack og være like perfekt som Barbie. Når man så blir større og ser på modeller på plakater og i blader, og leser om idealmannen og idealkvinnen og opplever at det finnes et skjønnhetsideal i samfunnet, da merker man at plutselig leker alle med dokker. Ihvertfall ideen om at et menneske ikke skal være noe annet en dokke som man kan leke seg med. Den ideen finnes den og vi involveres i den alle sammen. Man kan ta avstand fra det, men bilde og idealet finnes der.

Man kan kjøpe seg lykke og et pent utseende som alt annet, og det ligger det nesten et krav om et sted under overflaten av de overfladiske menneskenes diktatur. Ekte mennesker er ikke interessant, det bør være lite fett og mye solariumsbrun hud. Hudkreft kan du slite med når du blir gammel, da er du stygg og ubrukelig allikevel.

Hvem bestemmer hva et pent menneske er? I dag vil desverre de fleste forbinde et pent menneske med et menneske som ser ut som en dokke, et pent utseende, noe som kan omsettes i noe virkelig. Som penger og berømmelse.

Gode gjerninger og det å være et godt menneske synker stadig på verdibørsen. Det kan ikke omsettes i noe annet enn det som det er - gode gjerninger. Hva er det, hvem tjener på det? En god gjerning er et rent tapsprosjekt. Man gir bort noe til noen, gir bort tenk. Galskap!

Det finnes noen som vil at vi skal bli enda mer selvsentrerte. Noen som mener vi, i ett av verdens aller rikeste land, blir robbet og ranet. At penger er den eneste sanne veien til lykke. Helst mer penger. At fellesskap er tvangsekteskap. Fysj!

Vi bygger et tårn av grådighet og redsel for å bli sett på som lite materiellt fruktbare. Ting har erstattet det å glede seg over hendelser og samvær.

Folk har vaskemaskiner, oppvaskmaskiner, og andre apparater som gir masse tid til overs, men allikevel har ingen tid. Ikke jeg heller. Men hvis jeg tar meg sammen og lager meg tid, så har jeg tid. Jeg liker å ha det travelt. Jeg liker å jobbe. Men jeg liker aller best å gjøre de tingene som virkelig gjør meg lykkelig. Det kan også være jobb, jeg går så og si alltid smilende på jobb og fra jobb. Men familie, venner og å ta seg tid er det mest verdifulle for meg i 2009.

Jeg liker ikke dokker. Jeg liker mennesker. I alle fasonger og farger. Det er de det er verd å ta vare på.

Filmer til Halloween

I dag må man nesten se en skrekkfilm eller to synes jeg. Og det går selvsagt an å se The Shining en gang til, den kan ikke sees for ofte, eller Psycho, Nightmare on elm street eller en av de andre klasikkerne. Men om du vil ha noen tips, skal jeg spa opp noen filmer du kanskje ikke har sett og som ihvertfall jeg mener er både spennende og skremmende.

1. The Amytiville horror (2005)
Denne "nyinnspillingen" av "klasikkeren" fra 1979 (basert på boka som jeg likte kjempegodt når jeg var 14 år ihvertfall) er en glemt liten skatt. Familie flytter inn i et stort flott hus de fikk overraskende billig. Om ikke lenge starter demoniske krefter å bølle skikkelig og huset var visst ikke så kjekkt å bo i allikevel. Auch. Det ble sagt en gang i tiden at dette var basert på en sann historie, men det viste seg (kanskje ikke så overraskende) å være fri fantasi. Men filmen er skikkelig guffen og skummel, og hvis du ikke skriker eller blir redd for hus en god stund etter å ha sett filmen må du være laget av noe som vil gjøre at du og avkommet ditt vil leve godt og lenge. Gratulerer!

2.Eden lake (2008)
Tenkt å ta med kjæresten på en romantisk campingtur til en innsjø? Det synes jeg ikke du skulle gjøre. Ikke for å være gledesdreper eller noe, men når man har sett Eden lake vil man ikke finne på noe sånn. I denne filmen er monsterne ikke slimete zombier, men skikkelig ufyselige ungdommer som virkelig går langt i å være dritkjipe, og de er mer virkelige og skremmende enn både Jason og Freddy til sammen. En av de beste skrekkfilmene i fjor kom fra England, her til lands ble den en parantes desverre. Så har du ikke sett den ennå så anbefales den virkelig. En spennende historie, dyktige skuespillere og masse ufyselige greier. Perfekt for halloween. Yup.

3. Piranha (1978)
Har nevnt og anbefalt denne tullete Haisommer kopien før, men en god ting kan ikke nevnes for ofte. Det er ikke allitd skrekkfilmer er skremmende - av og til er de bare latterlige, enten med vilje eller ikke. Piranha er morsom med vilje. Og det fungerer som bare juling. En hel skokk pirayaer blir sluppet ut i vann nær en landsby og det går ikke så godt. Man får ikke se fiskene så mye, men det gjør ikke noe. Dette er veldig underholdene. I toeren fra 1981 (Piranha II-The spawning) har fiskene blitt muterte og fått vinger. Jeg elsket denne når jeg gikk på ungdomskolen og så den et utall ganger og lo mer og mer for hver gang jeg så den. Så hvis du virkelig vil se en ultratåpelig skrekkfilm så se den også.

Det var tre tips. Jeg har tenkt å se disse filmene i løpet av 31 oktober 2009 :

1.Twilight (2008)
Skeptisk til denne må jeg innrømme. Klissete tenåringsvampyrfilm ser jeg for meg, men skal nå se den, kanskje jeg får meg en gledelig overraskelse. En tenåringsjente forelsker seg i en vampyr med alle de komplikasjonene det medfører. Jeg liker jo serien True blood, ser for meg at den har mer for seg... men jo, skal gi Twilight en sjangse. (sett den nå og det var ikke det helt store nei. En film jeg ikke satt igjen med noe som helst fra etterpå. Best første 4o minuttene eller noe, og i små glimt mot slutten av filmen)

2. The bride of Frankenstein (1935)
Regnes som den beste Frankenstein filmen og jeg har faktisk ikke sett den ennå, så det er på tide. Her lager Dr. Frankenstein en make til sitt monster. Ser for meg at det også blir romantikk med komplikasjoner.

3. Don't be afraid of the dark (1973)
Regner med at tittelen er veldig ironisk. Kan du se dem, Sally? De som gjemmer seg i skyggene og vil at du skal være en av de når lysene slukkes? Først ser du dem, så ser du dem ikke, så dør du. Denne filmen fra året etter jeg ble født har skremt livet av flere genrasjoner i USA, her til lands kjenner få til den. Om to år kommer en nyinnspilling, da blir nok filmen mer kjent. Jeg skal se orginalen om ikke så mange timer.

4. Lemora: A Child's Tale of the Supernatural (1973)
Enda mer vampyrer her. En ung jente vender tilbake til landsbyen hun kommer fra når faren ligger på dødsleiet og blir dratt inn i vamyrisme (!?) og en heksekult. Den må jo bare være knallbra!

I Am a Paleontologist - They Might Be Giants with Danny Weinkauf

Yeah!

They might be giants live NYU Skriball center 18 oktober 2009

Ganske tidlig søndag ettermiddag. Familiekonsert. Det høres kanskje ikke ut som det sprekeste i verden. Men når bandet som underholder heter They might be giants blir det alltid spillopper og moro og en endeløs rekke godlåter. Jeg har sett de live 7 ganger før, men da bare "voksen"konserter. Bandet har de siste ti årene gitt ut mest barneplater, de aller fleste har jeg ikke (hørt så mye av), og jeg regnet med at konserten ville bestå av mest fra disse. Derfor gikk jeg på konserten med ganske sobre forventinger.

Konserten var i et stort teater. Jeg kom visst tidlig, tre kvarter før konserten skulle starte, og da var det bare tre fire stykker i hele den svære salen. Men det skulle vise seg å bli fullt av rundt 50% voksne og 50% barn (og meg).

Allerede i andre låt måtte vi opp og klappe i hendene, trampe i gulvet og hoppe opp i luften, så dette var ikke noe konsert for passive konsertgjengere. Og ungene var med fra første tone. De hoppet opp og ned (akkurat som bandet), danset, spillte luftgitar og var helt med. Hadde forventet mer avbrytelser, leking (når de ble leie av konserten) og annen oppførsel barn kan finne på, men det må jeg si, disse ungene oppførte seg mye mer konserterfarent enn veldig mange voksne på voksenkonserter, så der!

John Linell, John Flansburgh og de andre kjempene lot seg ikke temme eller dempe av at det var så mye barn og familier til stede, de rocket og bråkte like mye (og av og til mer) enn de gjør på sine voksenkonserter på klubber. Det ble som forventet mest fra barneplatene ("No", "Here comes the ABC", Grammyvinnende "Here comes the 123s" og den siste "Here comes the science" - som anbefales alle sammen, kanskje særlig de to siste). Men det ble også plass til en god del barnevennlige TMBG klassikere også.

Flere ganger under konserten ble det skutt ut masse konfetti fra svære konfettikanoner til stor jubel. Salen var smekkfull av konfetti på slutten. En mann slo til og med opp en paraply under den verste konfettistormen.

Mot slutten av konserten kom avatarene til John og John fram, det var noen hånddukker som snakket inn i et kamera og som ble vist på en storskjerm, de sang også en låt. Etterpå kunne John og John avsløre at det alltid var tomt for snacks backstage etter at hånddukkene hadde vært der ("That's weird, because they are just puppets, right?"). Det ble også endel tulling med navnet på teateret "Skirball center" ("Did they use to play skriball here before it was built?"). Etterhvert kom det beskjeder fra Mr. Skriball og før ekstranummerne fikk vi vite at "Mr. Skriball is very dissapointed, he did not like this at all. Not at all". Johnene's merkelig humor er egentlig veldig barnevennlig, både voksne og barn lo godt. En annen låt ble introdusert med "This song will make your baby much smarter than if it is listening to Mozart".

Konserten varte rundt en time, men den var så full av innhold at det merktes ikke at den ikke var lenger.

Set listen var som følger (ikke i rekkefølge) :

*Clap your hands
*Bed bed bed (med veldig veldig bråkete perkusjon)
*Meet the elements
*Fibber island
*Where do they make balloons?
*Particle man
*My brother the ape
*Famous polka ("This is the famous polka, because it's the only polka we know")
*Why does the sun shine?
*Alphabet of nations (her nevnes forresten Norge flere ganger i teksten)
*Seven days of the week (I never go to work)
*I am a paleontologist (En naturlig låttittel når man skal lage en barnesang, ikke sant?)
*Eight hundred and thirteen mile car trip (digger denne!)
*Dr. worm
*Istanbul (not Constantinople)

Kingda Ka Front Row Video

Six flags great adventure, New jersey. Del tre.
Skroll ned og start på del en først og så les del to og til slutt denne, del tre. Funker best sånn :O)

Den aller mest beryktede banen i parken heter Kingda ka. Den er egentlig bare en lang strekning rett fram og så rett opp 90 grader, 136 meter rett opp i luften og så et lite øyeblikk oppe i høyden slik at alle skulle få se de tre statene man kan se fra toppen. Så raser man rett ned igjen. Den kommer opp i 200 km/t, og det skal jeg love deg er kjappt. Jeg må innrømme at jeg gikk endel rundt i parken og mannet meg opp til denne. En god stund hadde jeg slått den helt fra meg. Men etter å ha tatt The great american scream machine en gang til fant jeg ut at denne nå var ganske tam i forhold til de andre i parken, og jeg måtte komme meg videre og prøve noe enda mer utfordrende enn Nitro. Så jeg gikk å stillte meg i kø og prøvde å ikke tenke på turen som lå foran meg. Det var egentlig ikke kø på den heller, det var bare å gå rett på. Men det ble litt venting allikevel, nok til å grue seg litt. Men så aksellerete den fra 0 til 200 km/t på få sekunder og plutselig var den på vei opp. Når den hadde begynte på oppturen tok det ikke lang tid før man var oppe. Det første jeg gjorde første gangen jeg var på toppen av Kingda ka var å kikke rett ned. Langt der nede så jeg noen små biler på parkeringsplassen. Jeg eier ikke høydeskrekk, så den var ikke skummel i det hele tatt faktisk, bare kjekk. Så jeg gikk rett og stillte meg i kø igjen. Da så jeg en gutt jeg tipper var rundt 15 år som var alene og så veldig nervøs ut. Jeg spurte han om han hadde prøvd banen før, og det hadde han ikke. Jeg sa at den ser verre ut enn den er. Er den rask spurte han og jeg kunne ikke lyve og måtte si som sant var at den var veldig rask ja. Fyren så fortsatt ganske nervøs ut. Så tok berg og dalbanen av og jeg så han ikke igjen før jeg igjen stod klar for å ta Kinda ka for tredje gang på rad. Da stod han klar for andre gang og smilte bredt og sa That was fun!

Det ble ingen tredje runde for meg på Kingda ka, vi satt klar til å ta av igjen, men så ble vi bedt om å gå av og stille oss utenfor sperringene. Og så fikk vi beskjed om at banen var stengt pga regn, farten ville gjøre at regndråpene kom til å lage brennmerker på oss. We don't care var det en som ropte. Men jeg merket at det gjorde litt vondt på Nitro etterpå (den gikk også utrolig kjappt), så det stemte nok.

Ellers var det mange forfrosne folk som jobbet i parken som prøvde å se ut som de ikke kjedet seg eller frøs ihjel. Jeg syntes ikke det var så kaldt, men vi er jo forskjellige, noen er pysete noen er ikke pysete :OD

Kl 17.30 ble det mørkt og da kom det noen zombier ut i gatene i parken, bl.a en med en motorsag (uten tagger) som han fyrte opp og løp etter folk med. Samt en fyr med en spade som han gikk bort til intetanende og dro hardt i asfalten så den lagde en enormt høy og skremmende lyd.

Parken skulle egentlig stengt kl. 23, men pga regnvær (som igjen ikke var så ille), stengte den kl.19. Men da var jeg lei uansett og hadde hatt 8 timer i parken. Og uten kø noen plass tilsvarer det vel noe sånn som tre, fire dager i høysesongen.

nitro roller coaster @ six flags great adventure

Six flags great adventure New jersey. Del 2.

Etterpå stakk jeg i en av de aller største berg og dalbanen i parken, den var i tre og het El toro. Den var gigantisk, til da uten tvil den aller største jeg hadde prøvd. Når vi skulle opp første bakken begynte den plutselig å gå utrolig fort OPP bakken. Den var ny, men det var jo en morsom overraskelse. Når vi kom opp sakket farten ned og den tok en god sving slik at alle kunne se hvor vi skulle ned og hvor vi skulle etterpå. Det var en mildt sagt bratt bakke som gikk 76 grader rett ned og langt ned. Så opp en stor bakke igjen og ned en, osv. På slutten økte bare farten, den var oppe i 117 km/t, og det var kjappt! Helt villt.

Tok en bråte andre berg og dalbaner også, Batman der man satt og dinglet med føttene og som hadde loop der den gikk utenpå loopen i stedet for inni som er vanlig. Bizarro som er den mest svingete og rare berg og dalbanen jeg har tatt, med lydeffekter hele tiden, pyro og tørris.

Men aller kulest var Nitro og en jeg skal skrive om i neste avsnittt , de to aller største banene i parken på hver sin måte. Nitro var en diger bane der man satt fire på hver rekke i stedet for to som er vanlig på de aller fleste berg og dalbaner. Den gikk opp en enda mer endeløs bakke og så ned en helt vannvittig høy og bratt bakke, for så å ta noen bakker til før den føk langt inn i skogen og rundt og tilbake igjen på andre siden. Jeg tok den så mange ganger at jeg mistet tellingen. Det var somsagt lite folk, og ingen kø. I høysesongen kan det forekomme køer på opp til over to timer på de mest populære berg og dalbanene.

The Great American Scream Machine Six Flags Great Adventure

Six flags great adventure New jersey. Del en.

Lørdag 17 oktober, tredje dagen jeg var i New york. Enda en overskyet dag, men ikke noe regn. Jeg stod opp tidlig, kvart over sju. Når jeg gikk nedover Broadway (som var sidegate til der jeg bodde) var det stort sett folk som var på vei til jobb som var ute for å få seg frokost og de var det ikke så mange av heller. Jeg gikk fra 102nd street til 42nd street der buss stasjonen lå, det tok ca en time. Der nede fant jeg først platformen der bussen til Six flags great adventure skulle gå fra. Så skulle jeg kjøpe billett. Jeg fant ingen plass ved bussavgangen der de solgte billetter, automatene hadde ikke billetter til parken. Så jeg spurte. Jeg måtte gå over i et annet bygg over gaten og kjøpe billett der. Etter litt om og men så fikk jeg billetter, og heldigvis var jeg tidlig ute. Det begynte å komme mye folk til bussplatformen også. 20 minutter før bussen skulle gå slapp de folk inn i bussen. Den ble fort full og så måtte det settes opp en ny buss. Etter litt fram og tilbake kom en ny buss som jeg ble med på.

Når vi kom over til New jersey begynte det å regne med en gang. Det regnet hele veien mot parken. Turen tok drøye 90 minutter. Når vi kom til Six flags great adventure sluttet regnet heldigvis, men det var vått på bakken og litt kaldt. Heldigvis skulle det vise seg, for pga regnet ellers på New jersey kom det ikke mye folk i parken den dagen, og det betydde null kø noen plass.

Parkeringsplassen utenfor parken er den største jeg noensinne har sett. Og den var så og si tom utenom et lite titalls biler. Det så mest ut som en scene i fra en post apokalytisk film. Det tok sin tid å gå fra bussholdeplassen og inn i parken, men det var ikke akkurat trengsel noen plass.

Det var pyntet til Fright fest som det er i parken fra slutten av september til begynnelsen av november. Utenfor var det gigantiske edderkoppnett, inni parken var det rødt vann som kom opp av en svær fontene som skulle se ut som blod, forlatte biler som det stod "get out" på stod mange plasser og svære edderkopper var på vei til å lage de om til rede, det var skjelletter og svære skrikende rotter osv...

Men hovedattraksjonene i parken er uansett årstid berg og dalbanene. Parken har verdens høyeste og raskeste. Den første jeg prøvde var Superman Ultimate flight, en berg og dalbane som gikk på kryss og tvers, opp og ned og i noen looper. Men det spesielle med den var at man lå og fløy i den. Veldig kult! Etter den ville jeg teste den ved siden av som het The great american scream machine. På vei opp første bakken (som tok en evighet) kom jeg høyere og høyere og fikk etterhver god utsikt ut over parken. Det var den ene gigantiske berg og dalbanen etter den andre. Jeg syns aldri jeg kom opp bakken og så begynte jeg å bli litt bekymret, var denne litt i drøyeste laget? Og hvis den var drøy, så var de fleste andre berg og dalbanene i parken enda større. Så da fikk jeg det for meg (jeg hadde god tid til å tenke på veien opp ja) at jeg bare kunne gå rundt å kikke i parken, det var jo en fin og stor park. Så kom første nedoverbakke, og i løpet av den begynte jeg allerede å se meg om etter en større berg og dalbane jeg kunne ta etterpå.

Saul Williams New york Onsdag 21 oktober 2009

I forkant av min New york tur nylig var jeg inne på nett for å sjekke om det var noen interessante konserter i den uken jeg skulle være i byen. Det skjer alltid noe i NYC, og sist jeg var der i 2003 var da var jeg på 4 konserter som tilfeligvis var der når jeg var i byen.

Denne gangen fant jeg to stykker, men de var i tillegg med to artister/band jeg virkelig ville se. Saul Williams var den ene, og han liker jeg veldig godt og har aldri sett han live før så forventningene var godt over skyhøye. Mannen har alltid laget interssant musikk og har utrolig bra tekster, han er også en utrolig dyktig MC/poet. Basisen hans er nok hip hop, men det er mer indistruelle rytmer enn r'n'b. Han turnerer med flere band under Afro punk banneret.

Konserten skulle egentlig være på legendariske Fillmore, Irving Plaza men ble flyttet til en annen konsertplass som var litt mindre som lå ikke så langt fra. Husker ikke navnet akkurat nå, men det var både sitte og ståplasser der. Når jeg kom der drøy halvtime etter konserten skulle ha begynt og var det veldig tomt der. Uups. Men det skulle være to oppvarmingsband og noe dautid før Saul Williams kom på, og innen da var plassen pakket full heldigvis.

Første band på var et ganske dårlig, men energisk punkeband. Next. Så kom et enda mer energisk men minst like dårlig hardcoreband på som riktignok dro en knallcover av Misfits' Hybrid moments. De kunne virkelig spille, bare synd låtene var anonyme og like hektende som våt luktfri såpe.

Men så kom den svarte Ziggy stardust spankulernde ut på scenen (hans forrige plate het "The Inevitable Rise and Liberation of NiggyTardust!") med grønn øyenskygge og glitter gnidd over rundt hele øynene og oppover halve pannen. Og med masse grønne fjær i håret. Mellom låtene kom dikt lest opp i et imponerende tempo og intelligente betraktninger om å være en verdensborger og ikke tenke rase men menneske bl.a. Musikken ble levert intenst og nydelig fra bokser, synther og gitar. Høydepunktene kommer nødvendigvis ved hitene Black Stacey og ikke minst List of demands (begge fra hans fjerde store hitplate Saul Williams), men det var en fin flyt i konserten, der det ikke var et eneste lavpunkt og høydepunktene ble framført på en så selvsikker og nesten selvfølgelig måte at det kan være fare for å virke litt på det jevne. Men det ble det heldigvis aldri. Det var noen tekniske problemer, men de skjemte ikke konserten noe særlig.

Av nyere låter var NiggyTardust knallbra, med linjene :

When I say Niggy, you say nothing...
Niggy. Niggy
When I say Niggy, you say nothing
Niggy. ("Nothing! "). Shut up
When I say Niggy, you say nothing...
Niggy. Niggy
When I say Niggy, you say nothing
Niggy. ("Nothing! "). Shut up

Publikum svarte Nothing og Saul Williams sa Shut up.

Midt i settet stakk Saul Williams og keyboardist ut, og inn kom en annen rapper og så fikk vi noen låter med Crack attack som er sideprosjektet til Saul Williams' "boks"mann og til dels også gitaristen (som også har produsert Crack attack plata). Crack attack var intense greier, industriell hardcore/grindcore (utrolig kjapp hardcore med ekstrem skrikevokal). Men det var kult. Og avbruddet i konserten gjorde egentlig ikke noe.

Så kom Saul Williams tilbake. Han svarte på tilrop fra salen, ofte knakk han sammen i latter og slet med å holde seg alvorlig av og til, men hentet seg kjappt inn igjen. Når konserten var ferdig hoppet han ned i publikum og ga alle som ville ha en klem! Det var sikkert rundt 1000 stykker der så det tok sin tid. Han hadde med seg to nieser (tror jeg det var) på scenen, og de kom etterhvert og sa han måtte komme, de ville reise hjem eller noe, he he. Jeg fikk en klem og fikk også sagt at jeg kom fra Norge for å se han. Han ble litt imponert virket det som. Han er verd å reise minst så langt for å få med seg, selv om han ofte er i Europa også, senest tidligere i høst.

Bildet er fra konserten på onsdag, men det er ikke tatt av meg, det kommer fra Afro punk sin hjemmeside.

They Might Be Giants - No One Knows My Plan

Mens jeg skal få summet meg til å skrive en They might be giants live rapport fra konserten i New York på søndag, kommer det en godbit her som jeg ikke hadde sett før. En av mine favoritter fra TMBG.

Saul Williams - Black Stacey

Og her er den med musikk. For en låt.

Saul Williams - Black Stacey

Det kommer en egen Saul Williams konsertanmeldelse blogg også, men først her er min favoritt Saul Williams låt for anledningen uten musikk. Den fungerer like bra sånn.

Jelly belly beans

Ingen over, ingen ved siden, ingen rett bak heller.

New York City Oktober 2009

Torsdag 15 oktober stod jeg opp før det meste andre som lever og kom meg ut på Sola flyplass, klar for NYC. Circa 14 timer senere stod jeg på Newark flyplass og angret på at jeg hadde takket høflig nei til min venn Julie's tilbud om å hente meg. Sist jeg var i New York kom jeg meg til og fra flyplassen på en grei måte, betalte 2 dollar med t-banen. Men det gikk ikke fra Newark. Jeg måtte ta tog, det regnet og var ganske kaldt. Julie bor en stykke utenfor byen og jeg tenkte det ble mye jobb for henne å hente meg, kjøre meg til hostelet og så dra hjem igjen (for jeg så for meg at jeg ville være rimelig trett og utslitt, og det var jeg og). Men vet jo at å kjøre ti mil i USA ikke er så voldsomme greier som her og store avstander er de veldig vant med. Ja ja. Så jeg kom meg til Manhattan og hadde tenkt å bare gå til der jeg skulle bo til fots. Så for meg at det lå ganske langt nede på Manhattan, ikke så langt fra 43nd street og Broadway (Time's square). Feil. Det lå nær 102nd street og Broadway - ikke det samme på langt nær. Så jeg måtte ha meg en taxi. Det var det mange som ville ha. Så nesten ingen som gikk ute i drittværet, de som var ute stod og ropte på taxi, og 80% av taxiene var allerede opptatt. Det så håpløst ut.

Men så kjørte en taxi forbi en liten gruppe folk som stod foran meg og ropte høyere enn meg og stoppet ved meg. Han spurte hvor jeg skulle hen og det virket ikke helt som han visste hvor det var, men han sa hopp inn. Det var en koselig litt eldre mexikaner og han lurte på hvor jeg var fra. Så lurte på om jeg hadde kommet med båt. Jeg spurte om det kom båter fra Norge til USA lenger (da tenker jeg på pasasjerbåter). Han sa at det hadde kommet en dagen før. Ok da. Så snakket han i telefonen en stund og så stoppet han utenfor en sandwich plass og sa han måtte bare inn å hente noe han hadde bestillt, og lurte på om jeg skulle ha noe. Jeg avslo høflig. Så kom han tilbake og kjørte videre, og jeg må ha sett veldig sulten ut for han ville gjerne dele maten sin med meg. Men jeg avslo igjen og sa takk for tilbudet. Jeg var egentlig ikke sulten og ville at han skulle få beholde maten sin selv.

Så kom jeg frem til der jeg skulle bo. Det så sånn rimelig ok ut. Jeg kan ikke tenke meg en plass man kan bo billigere på Manhattan ihvertfall, det kostet rett over 300 kr for et dobbeltrom med fellesbad (det fungerte veldig bra, det var aldri opptatt der, det var kun to rom som delte på det). Til å være en plass å oppbevare tingene mine og sove og dusje fungerte det helt prima.
Det lå også rett ved t-bane stasjonen på 103rd street.

De første dagene ble det veldig mye gåing rundt på Manhattan og kikkke. En dag stod jeg ved en fotgjengerovergang og ventet på grønt. Ikke så langt fra meg så jeg en dame som virket litt kjent. Det var Susan Sarandon, skuespillerinne som har vunnet Oscar for Dead man walking og som spillte Louise i Thelma & Louise.

De tre første dagene regnet det og var ganske kaldt, aller mest på fredagen.

Lørdag var jeg hele dagen i New Jersey på Six flags great adventure parken, men den får en egen blogg. Det får også They might be giants konserten på søndag og Saul Williams konserten på onsdag.

Men på dagen på søndagen var jeg å gikk nede i East Village. Så går jeg forbi et kunstgalleri og kikker inn mens jeg går forbi. Helt inni enden henger et stort kjempefint bilde av en bonde som står med en ljå. Jeg går litt videre og tenker det var et fint bilde, det så jo også ganske norsk ut. Jeg går tilbake for å se mer på bildet og kikker på døren. Der står det Galleri Sand. Da går det opp for meg at det er Vebjørn Sand sitt galleri. Jeg gikk inn og der var broren hans, Aune Sand. Jeg kikket litt på bilder og pratet med Aune som var veldig hyggelig og interessant å prate med.
Anbefaler alle å gå innom hvis de er i New York, det er kjempeflott der. 277 west 4th street finner man de.

De siste tre dagene var det skikkelig væromslag, det ble sol og varmt - mellom 20 og 25 grader hver dag. Mandagen kom Julie og vi dro ut til Brooklyn for å kjøpe Key lime pie som visstnok er verd å kjøre helt ut der for å få seg. Vi kjørte inn i et område som visstnok ikke var så attraktivt, veldig lav leie og tvilsomme aktiviteter ("Her er det mafiaen dumper lik" kunne Julie fortelle meg mens vi kjørte forbi en særdeles avfolket del av Brooklyn). Pai plassen lå nede ved sjøen, der var det utrolig fint, med en stor overgrodd gullfiskdam utenfor. Plassen var en svær hall, det lå skikkelig bortgjemt, vi trengte gode veibeskrivelser for å finne det. Der hadde de all slags paier, vi skulle ha Key lime pie på pinne dekket av sjokolade. Mmmmm. Bortsett fra at det var stengt (kl 2 på dagen...) og det ikke stod noe på døren om når de åpnet igjen. Det så ikke permanent stengt ut. Etter en knapp time måtte vi bare dra. Så ble det kjøretur rundt omkring Park slope/Prospect park området i Brooklyn, fint der, veldig småby amerika aktig.

Tirsdagen ble mer trasking, en tur med Staten Island ferja som faktisk er helt gratis! Den går rett forbi frihetsgudinnen også, så man får se den på rimelig nær avstand. Staten island er en flott plass, mer sydlandsk enn New york på en måte. Skulle ønske jeg hadde tid til å være der lenger og reise litt rundt på øya. Neste gang må jeg ta en hel dag der. På vei tilbake til der jeg bodde gikk jeg ned en gate som var avstengt for filminnspilling. Men det gikk an å gå på ene siden, så jeg gikk der og stod og så på litt. Prøvde å se om det var noen kjente skuespillere der, men kunne ikke se noen. Det var utenfor et sykehus, og det satt en mann inni en bil og snakket i mobiltelefon, han så ikke kjent ut ihvertfall. Men så skulle de ha tagning og der kom Edie Falco, mest kjent som Carmella Soprano (kona til Tony Soprano) i The Sopranos gående i sykepleieruniform. Hun tok en pil og ripet opp hele bilen. Det var den nye serien hun spiller hovedrollen i (Nurse Jackie) de holdt på å spille inn.

Onsdagen gikk med til tur utenfor New York med Julie. Kjempekjekkt. Vi kjørte forbi Bear mountain og opp i høyden. Der var det mange hauker som flydde rundt. Vi så også en drøss ekorn, både de vi har her og de som kalles Chipmunks som ikke finnes her som ser ut som Snipp og Snapp. Vi dro til Storm king art center som er et digert område med skulpturet ute i naturen.
Og så har de laget bølger av gress, utrolig kult. Bra plass, og hendig at det var en liten buss som kjørte rundt for det var umulig å gå over hele området. Masse fine og fascinerende skulpturer.

Så kom torsdagen og jeg var faktisk veldig klar for å reise hjem igjen, selv om jeg hadde hatt en utrolig bra ferie! Og om tre uker reiser meg, Olav og Rune til Tsjekkia så det er ikke så lenge til jeg skal ut på tur igjen! :OD

fIREHOSE LIVE 1990 Hollywood

Verdens beste band. Noensinne.

Helt ærlig nå

Rekk opp hånden alle som har Jamie Olivers Flavour shaker og som har brukt den mye... hender... der ja! ... ÆRLIG SA JEG!!!

Numusic 2009 og verdens mest tettpakkede helg!

Det er søndag og jeg lever, på torsdag lurte jeg litt på om jeg ville gjøre det. For helga var fullpakket, og da mener jeg FULLpakket. På en helg skulle jeg gjøre mer enn jeg vanligvis gjør i løpet av en måned. Det var kurs fredag (natt til fredag hadde jeg forøvrig nattevakt...) og søndag, Numusic festivalen fredag kveld, Platemesse lørdag fra kl.09-16, så undervannskonsert i Stavanger svømmehall, deretter utdrikkingslag, så mer Numusic – først på Folken, så på Tou scene. Og søndag morgen var det kurs igjen, kl.08.45 og da skulle det begyne med 3 timer hard trening! Oppskriften på å ta livet av seg selv på en helg? På papiret så det totalt galskap ut, men det var bare å hoppe uti det.

Fredag 11.09.09
Våknet jeg sent etter nattevakt heldigvis, så var det kurs på Sandnes fram til kl.21. Så første buss til Stavanger innom en kompis som kjørte til Tou scene. Der var det full musikk, to scener der det var konserter begge plasser. Så noen ting jeg ikke likte noe særlig, skal ikke trekke fram de og si noe negativt om noen(forresten danske Whomadewho var ganske ok), heller konsentere meg om høydepunktet denne kvelden. Etter å ha blitt utsatt for noen utgaver av elektronisk musikk (eller ihvertfall spor av elektronisk musikk i forskjellige ikke så spennende innpakninger), var det forfriskende når en virkelig pioner innen moderne norsk elektronisk musikk, Geir Jensen som Biosphere viste hvordan man skal gjøre det. Etter rundt 20 år som soloartist har han noen effektive triks oppi hver skjortearm. Han har etterhvert nesten blitt synonym med ambient ”arktisk” elektronika, men denne gangen var det oppbygging av en veldig dansbar konsert som tydeligvis var planen, og det var ikke mye flytende og svevende. På slutten var det mer og mer dunkende og nesten dundrende da Geir Jensen gikk av og to fra 90 talls elektronika/house gjengen 808 state kom på. Men da var kvelden ikke akkurat ung lenger, og platemessen dagen etter var ikke så mange timene unna.

Lørdag 12.09.09
I seng rundt kl.4 og opp kl.8 anbefales ikke. Men opp kom vi oss og ned på platemessen i Stavanger kom vi oss i god tid før den åpnet. Vi var tre stykker som delte et halvt bord (vel, fire etterhvert når fjerdemann kom og slengte en kasse plater oppå det allerede velfyllte halve bordet). Fordelen med å stå å selge plater på platemesse er at man er der før den åpner for publikum og kan dermed plukke ut godbiter fra andre selgere før andre får kloa i de. I år var det ikke all verden, men det er alltid spennende å lete. Fra kl. 9 til 16 var det godt med folk innom, og de andre to (og den tredje andre etterhvert) solgte greit med plater, mens jeg ikke solgte en eneste. Nå hadde jeg ikke med så mange plater heller, og det er moro bare å være der, det kommer alltid mange kjente innom og det er noe med å være i et rom fullt av plater (mest vinyl). Mot slutten gikk meg og en kompis for å spise og rett over veien lå Petit Paris, en ganske nyåpnet cafe. Når vi kom inn virket det mest som en plass man gikk og spiste kaker, men de hadde annen mat også. Jeg bestillte vegetarsalat (!) siden jeg ikke hadde lysst på annet enn grønnsaker. Den hørtes ikke så spennende ut kanskje, men når jeg fikk den ble jeg imponert. Og jammen er det ikke den beste salaten jeg har spist. Den var absolutt et fullt måltid og det fulgte kjempegodt brød med. Salaten hadde små poteter som smakte fantastisk og en kompakt (men langt fra tørr) eggerøre ting som også var knallgod. Mye og ikke mist kjempegod mat for 89 kroner – a steal når det var den kvaliteten på maten som det var. Du får ikke bedre salat noe annet sted i byen. Pistasjmilkshaken var også top notch, en smaksopplevelse i seg selv og passer egentlig bedre som en slags dessert enn å ha ved siden av maten. Smak av pistasj og noe som lignet vanlije men smakte bedre, samt kjempesmå isbit biter gjorde milkshaken til en av de beste jeg har drukket. Det er flere steder i Stavanger som har knallbra milkshake, og Petit Paris havner høyt på den lista. Er du i Stavanger så stikk opp på Nytorget og spis det glad og mett.

Etter et kjempegodt måltid og platemesse var det å pakke sammen og stikke i Stavanger svømmehall. Der var det Wet sounds, dj’er som spillte musikk både over og under vann. Når vi var der var det Anders Gjerde som spillte. Vi hoppet uti vannet for å sjekke ut musikken under vann. Musikk forflytter seg fire ganger raskere under enn over vann, så tunghørte kan høre musikk og lyder de ikke ville hørt over vann. Musikken hørtes også anderledes ut under vann, mer diskant på en måte uten å ha den skarpheten diskant lyd har ellers. Deilig å ligge på ryggen og duppe hodet under vann og høre musikk klarere på en måte enn over vannoverflaten. Vi dykket også ned til fem meters dyp der den ene undervannshøytaleren stod og der var lyden selvsagt mye høyere. Slapp ut all luft og tok noen dansetrinn der nede, artig. Du kan lese mer om Wetsounds her http://www.numusic.no/artister/wet-sounds-uk-underwater-concert/?header=3

Etter dette stakk vi til Sandnes på utdrikkingslag, dvs fint resturantbesøk på Charles og de der vi fikk kjempegod tapas. Kjekkt å treffe gamle kjente og ikke fullt så kjente igjen! Og et nytt veldig hyggelig bekjentskap også (kona til han som skulle gifte seg). Veldig veldig kjekkt! Så for vi inn til Stavanger igjen for å få med oss Faust (DE) på Folken. Faust er skikkelig krautrock, dannet i 1971, kjent for arty og uforutsigbare konserter som kan inneholde stripping, ekte røyk (tørris er for pyser!), sementblander, eletrisk borr og vinkelsliper. Begynelsen av konserten gjorde meg litt skeptisk, det var full rulle med noe som ikke fenget meg ihvertfall. Så begynte de to vokalistene å liksom krangle på en tilgjort og lite troverdig måte og jeg tenkte oh-oh, og vurderte om jeg orket mer. Men så forlangte den ene vokalisten en lenestol å sitte i og den kom på scenen rett etterpå, så satte hun seg ned og leste fra Faust (selvsagt) og de tok det hele litt ned. Etter dette ble konserten kjempebra og alt fungerte, også cheesy tøys . Noe av showet var maling av et digert maleri og gjennomborring av en oljetønne. Det går ikke an å kjede seg på en sånn konsert. Best var låtene, og aller best var Jennifer som du kan høre her http://faust-pages.com/music/jennifer.mp3
Vi måtte forlate Faust etter en drøy time for å gå på det legendariske og meget hyppig samplede bandet Liquid liquid fra New york. Perkusjon/trommer og bass drevet funk/post rock og noen veldig energiske bandmedlemmer gjorde konserten til en perfekt avslutningsfest for Numusic for min del.

Jeg var i seng kl.3 og stod opp ti over halv åtte fire og en halv time senere. Da bar det til Sandnes for tre timer knallhard trening og så et par timer til med kurs. Så sykehusbesøk og så hjem å sove en og en halv time og så på nattevakt. Slå den!

Film gimmick

Plutselig kom 3D filmen tilbake med et smell. Nå går det til en hver tid minst en film på kino hvor man får utdelt briller og får filmen rett i fleisen. Noen bruker effekten for å lage ekstra dybde i bildet, mens andre dekker over særdeles tynn handling. Det blir ofte mer som en tivoliatraksjon enn en film som setter seg og som man husker lenge. Men moro er det, ingen tvil om det.

Men filmgimmicker har eksistert siden filmens første leveår. I begynnelsen var jo selve filmen en gimmick i seg selv. Så kom lydfilmen, fargefilmen osv. I 1922 ble de første filmene i 3D vist i New York under tittelen "Movies of the future". Senere kom skrekkfilmen House of wax med Vincent Price i 1953, og Hitchcocks Dial M for murder året etter. Så forsvant fenomenet en stund, men dukket opp bl.a på 1980 tallet med bl.a Haisommer 3D, Fredag den 13 del 3 og Amytiville del 3. Ikke akkurat stor filmkunst i noen av tilfellene. 3D ble plutselig synonymt med dårlige oppfølgere som sårt trengte noe som kunne ta oppmerksomheten bort fra et syltynnt og latterlig manus. Og så forsvant 3D filmen igjen før den da altså dukket opp igjen for fullt i fjor med bl.a Journey to the center of the earth, Bolt og Call of the wild.

Det har også vært andre gimmicker enn 3D oppigjennom tidene. Og mannen som er mest kjent for dette er William Castle (1914-1977), som bl.a brukte et plastskjellett som fløy over publikum midt under House on hauted hill (1959), livsforsikring hvis noen døde av skrekk under Macabre (1958) og vibrerende kinoseter under The Tingler (1959). Til slutt ville ikke kinoer sette opp Castles filmer, det ble rett og slett for mye ekstra arbeid.

En stor fan av Castle, filmregissør John Waters laget i 1981 sin egen gimmick til filmen Polyester, et skrap og lukt kort med 10 lukter fra filmen som man skrapte og (for de mest dristige) luktet på underveis i filmen. Kanskje ikke så fristende, siden John Waters er mest kjent for å være "the prince of puke" og "the pope of thrash", og er mannen bak en av de ekleste scenene i filmhistorien der skuespilleren Divine spiser hundebærsj på ordentlig (i Pink flaminigos 1972).

Filmen Snuff fra 1976 påstod å inneholde et ekte mord. Tull og tøys selvsagt. Filmen ble laget av fire regissører - han som avsluttet filmen kjøpte opp en noen år gammel dårlig thriller som aldri ble utgitt, og mordet på slutten ble lagt til etter resten av filmen ble laget.

Kanskje det er på tide å få tilbake filmgimmicker av andre slag også nå som 3D filmen er tilbake? Hva med å sende ut La grande buffe (Etegildet) (1973) på ny og la publikum fråtse i store mengder mat? Eller hva med å lage en spesialsal og vise Earthquake (1974) og simulere et skjelv på 5.3 på Richterskalen midt under de mest dramatiske scenene i filmen? Eller sette opp The towering inferno (1974) på en kino som skal rives og avslutte med å rett og slett sette fyr på kinoen rett etter filmen er ferdig? Eller en skrekkfilm der noen kler seg ut som morderen i filmen og kommer løpende ut i kinosalen midt under filmen og "angriper" tilfeldige offer. Jeg kan garantere en mer livlig reaksjon enn Rocky horror picture show (1975).

Claudine Longet - Both sides now

Denne låten er blitt spillt inn et utall ganger, men stemmen til Claudine Longet er sommerbehagelig og utrolig vakker. Får litt Carpenters/The mamas and papas vibes her. Claudine er så sukkersøt som det går an, derfor litt bisarrt at hun drepte kjæresten sin i 1976; den olympiske skiløperen Vladimir Peter "Spider" Sabich, Jr. Det var et uhell påstod Claudine som forklarte at hun skjøt han med et våpen han skulle vise henne hvordan virket. Det ble bot og en mindre fengselstraff på henne. Mick Jagger skrev en låt om hendelsen som skulle blitt med på Rolling stones skiva Emotional rescue (låten het Claudine), men den ble ansett som for kontroversiell og ble fjernet fra plata før utgivelsen.
Claudine opptrådde aldri igjen etter rettsaken.

Coraline Soundtrack "Other Father Song" They Might Be Giants

De fjerner fort videoene med bilder fra filmen, så her er bare låten.

Coraline- The Other Father's Song

Denne 3-D animasjonsfilmen hadde sine øyeblikk, selv om den ikke alltid traff blink og ble litt langdryg og kanskje litt ustrukturert (?). Karakterene hadde ikke så mye liv heller. Smak og behag. Men men, 3-D er alltid gøy da. Men ett av høydepunktene i filmen var når Coralines andre far (i en paralell virkelighet) synger en sang om Coraline. Jeg kjente igjen den stemmen med en gang, og jo det er John Linell fra bandet They might be giants. Låten er knallbra, minner om noe av det beste tidlige They might be giants lagde. Må nok ha dette soundtracket ja, selv om det er en veldig kort låt.

Festivaltid!

Bare pass på å gå på do skikkelig før du reiser!

Valget ja

Noen få måneder til stortingsvalg i Norge. Og det kan bli spennende. Overalt tilbys den ene oppskriften på det perfekte samfunn etter den andre. Partier og deres representanter vil gjerne ha deg og din stemme. Det fiskes og loves. Ivrige tilhengere av diverse partier mener selvsagt du bør stemme på det partiet de sympatiserer med. Hvorfor? Er ikke det viktigste hva du selv mener og hvilket parti du er mest enig med? Jeg har aldri og vil aldri si at noen skal stemme på det partiet jeg stemmer på bare fordi jeg stemmer på det. Selvtilliten er sånn rimelig ok, men det betyr ikke dermed at jeg vet hva du vil og mener nødvendigvis. Det eneste jeg vil anbefale er å lese noen partiprogrammer og sette seg litt inn i hva partiene mener. Ikke kjøp valgflesk på billigsalg. Stol på deg selv og dine egne meninger!

Det finnes mange som ikke stemmer ved kommune/fylkestingsvalg og stortingsvalgene. Og det finnes mange forskjellige grunner til det. Men jeg mener det er viktig å stemme, og har stemt ved hvert eneste valg siden jeg ble myndig. Min stemme er viktig selv om den havner i det store intet kanskje. Hvorfor? Skal vi se stort og eksistensiellt på det så kan man si hva i all verden er hensikten i det hele? Hvis man ser på det uendelige universet og jordkloden vi bor på som vi ser på som enorm som egentlig er kjempeliten hvis man ser på hele bildet av universet. Og hva blir da et enkelt menneske i vesle Norge? Men selvsagt, det er ikke det ene eller det andre her, det finnes mellomting og tang. Men jeg velger å tro på demokratiet/parlamentarismen som kanskje eller antagelig kunne fungert bedre. Men vil vi egentlig ha mer korttenkte og spontane avgjørelser der man ikke alltid ser hele konsekvensen av de før det er for sent, kanskje? Jeg sier ikke at demokratiet og parlamentarismen som den fungerer og opererer nå er uten slike feilskjær, for det er mange av de. Men å heve og utvikle burde ikke være bundet av en ytre samfunnsstruktur men kunne fungere innenfor den som allerede finnes. Hvis ikke er det ikke samfunnsstrukturen det er noe galt med, men den virkelige viljen til utvikling i progressiv retning. Det er lett å ta et helt system selv om det er innholdet og de som forvalter som går i feil retning.

Det som er riktig for noen blir uriktig for andre. Så lett får vi politikk. Alt er politikk hevder noen. De er somregel veldig politiske. Gidder ikke bry meg hevder andre. De er ofte ganske late.

Roten til alt ondt?

Så en dokumentar om religion i går som var laget av den kjente Oxford professoren og ateisten Richard Dawkins, kalt "The root of all evil?". Det var en ganske interessant drøy halvannen time. Første del var absolutt best, etterhvert stivnet den en smule og gjentok seg selv litt. Først og fremst når en ser slike dokumentarer er det viktig å tenke på at selv om de tar for seg et tema (her religion somsagt), så er det den subjektive meningen til de som har laget dokumentaren og de vil selvsagt klippe og sette den sammen slik at deres syn vil komme best utav det.

I begynelsen av dokumentaren snakker Dawkins om sannhet og lager et bilde av vitenskap som den eneste sannhet. Sannhet er et farlig og bastant ord, og her kan lett Dawkins gå i samme fellen som sine mer fundamentalistiske motstandere som blir intervjuet utover i filmen. Men etterhvert snakker Dawkins om vitenskap som et foreløpig svar og at det stadig kommer nye svar som erstatter eldre vitenskaplige funn, og sånn sett henter han seg inn.

Tittelen på dokumentaren og undertittelen på andre del ("The virus of faith") er ikke akkurat en døråpner for dialog og en tosidig debatt, det må bli endel konfrontasjoner og sinte intervjuobjekter. Dawkins klarer seg best når han ikke blir for konfronterende og lytter litt, mens de av intervjuobjektene som ikke lar seg hisse opp men svarer saklig og rolig også kommer bra ut. Sinte fundamentalistiske relgiøse kan ha en viss underholdningsverdi, men er mest skremmende og deprimerende.

Verst ut kommer nok en amerikansk muslim som konverterte fra jødedom til Islam og som bekrefter alle fordommene folk måtte ha om fundamentalistiske muslimer ("hvorfor lar dere kvinnene deres kle seg som horer?" og "Islam kommer til å ta over verden"). Den etterhvert så notoriske kristne predikanten Ted Haggart som i dokumentaren ennå er en markant karismatisk leder av en stor meninghet kommer heller ikke heldig ut og det før han ble avslørt etter å ha kjøpt seksuelle tjenester av en mannlig prostituert som han også tok methamfetamin sammen med.
Haggart var en meget mektig kar rundt 2004-2005, da var han bl.a religiøs rådgiver for daværende president Bush som han pratet med hver mandag.
Haggart blir tidlig merkbart irritert og kaster til slutt fysisk Dawkins og folkene hans bort fra menighetens eiendom. Haggart var forøvrig en stor motstander av homofile før han da selv ble avslørt sammen med en mannlig prostituert. Sent i 2006 trakk Haggart seg som leder av menigheten.

Mest skremmende i dokumentaren er likevel et såkallt Hellfire teater, der alle stykkene går ut på å skremme publikum med helvete for forskjellige synder, i hovedsak abort og homofili. Barn fra 12 års alderen kan gå og se disse blodige og voldsomme stykkene og eieren av teateret sa han ikke var bekymret for om barna fikk mareritt så lenge de vendte om og ikke syndet. Rett og slett motbydelig, beklager.

Etter dokumentaren satt jeg igjen med et bilde av religion som ikke var så forandret fra det jeg allerede har. Jeg har et klart sekulært syn, det vil si at jeg mener religion og livssyn (religiøst eller ikke) er en privatsak. Historien og nåtiden også har vist og viser at jo mer religion får gjennomsyre et samfunn, jo større sjangs er det for at samfunnet blir undertrykkende, desverre. Jeg har somregel ingen problemer med privatpersoner som er religiøse (hvis de ikke er dømmende og ser ned på ikke-troende da). Ofte faktisk tvert om - jeg synes det er interessant å treffe folk med et annet livssyn enn mitt. Mange religiøse er også veldig bevisste når det gjelder etikk og medmennskelighet og det er en bra ting. Men religiøse stater der religiøse ledere har mest makt er jeg veldig skeptisk til. Det kan lett bli fundamentalistisk. Alt kan egentlig forsvares i religionens navn, det spørs hvem som tolker hva. Det kan være farlig.

På den andre side er religionsfrihet og respekt for andre folks religion/livssyn viktig. Å kalle andres folks tro eller livssyn løgn og tøv er ikke noe jeg støtter eller har tro (pun intended) på.

I dag er det presidentvalg i Iran, et av verdens strengeste muslimske land. Dette valget vil stå mellom nåværende president Mahmoud Ahmadinejad som kort og enkelt sagt står for den konservative linjen og vil fortsette som før. Utfordreren Mir Hossein Mousavi er langt mer moderat og vinner han vil nok Irans samfunn nok merke store forandringer de neste årene i mer moderat/liberal retning. Med Mousavi ved makten vil garatert forholdet til USA forbedres og det kontroversielle atomprogrammet revurderes. Mousavi er også de unge i Iran sin favorittkandidat, selv om han er 15 år eldre enn den sittende presidenten. Unge under 30 år utgjør faktisk 75% av Irans befolkning, så dette blir spennende. Det meldes nå om mulig valgfusk, men håper det går skikkelig for seg og at Iran er klar for en ny retning. Det har landet og verdensamfunnet godt av!

Ella on Special 1980 Duet with Karen Carpenter

Snart leggetid og sånn vil jeg helst bli sunget i søvn.

I drink your blood

For hersens mange år siden bestod filmdietten min stort sett av skrekk- og actionfilmer. Det går nok mest i det nå også, med en og annen komedie og andre type filmer for å ikke bli altfor ensporet. En gang i tiden var så og si alle filmer som inneholdt litt for mye voldscener og blod forbudt. Det var I drink your blood også, men jeg hadde mine kontakter og måter å få tak i exploitation og skrekkfilmer på allikevel. Dette er en grindhouse klassiker, hvis noe sånn finnes. I USA ble den vist sammen med I eat your skin (en enda bedre tittel!) på dobbeltvisninger som var veldig vanlig på grindhouse kinoer. I eat your skin ble forøvrig laget allerede i 1964, da med tittelen Zombies, men kom ikke ut før i 1970. Ingen sin hud ble forøvrig spist i filmen, men en som hadde sett filmen kommenterte etterpå at han fikk lysst å spise sin egen hud av å se den :OD

Vel, I drink your blood handler om en gjeng satanistiske hippier som ankommer en liten by der de straks går i gang med å terrorisere på verst mulig måte, bl.a ved å voldta en jente. Bestefaren til jenta prøver å ta gjengen, men ender opp med å få i seg LSD i stedet. Men så tar lillebroren til jenta affære og gir hippiene kjøtt med rabies fra en hund sprøytet inni. Det virker som en god ide på papiret, men det fører bare til at satanist hippiene blir enda galere og virkelig begynner å gå berserk, de dreper og smitter andre med rabies over an lav mokasin.

Som du kanskje har pønsket ut allerede ble det ingen Oscar for beste film på I drink your blood. Men jeg har sett langt verre og ikke minst kjedelig! Underholdene er den ihvertfall, om ikke effektene holder helt mål alltid. Rabiesen ser mest ut som (og er nok) tannkrem som er smurt rundt munnen. Og hvis du ser filmer for skuespillet sin del kan du godt droppe denne her. Dialogen er heller ikke storveis. Men det er så dårlig at det blir bra, ikke alltid det er det! I Tyskland het den Die satans-bande, som jo er en enestående bra tittel! På norsk hadde den kanskje fått tittelen Hjelp jeg har fått rabies! eller Satans hippier?

Dipp!

Dipp er glimrende til grilling eller andre sommerlige aktivteter. En pose med chips eller forskjellige grønnsaker eller begge deler og noen skåler dipp - perfekt sommersnacks!

Sjekk oppskrifter her!

Animal Collective - Fireworks (live in Heidelberg) 9.3.2009

Har nettop vært en uke i Roma, og ett av høydepunktene på turen var Animal collective konsert. Disse tre karene fra Baltimore, USA har jeg sett live en gang før (i Paris for ca ett og et halvt år siden). Da ga en knallkonsert, en av de beste konsertene noensinne faktisk.

Tidligere på formiddagen sjekket jeg ut hvor konsertstedet var. Og bra var det, for det var ikke akkurat lett å finne. Det er skilt til Auditorium Parco della Musicail over hele Roma, men når du nærmer deg plassen er det derimot dårligere stillt. Men etter masse gåing og litt spørring om veien, fant jeg til slutt fram. Auditorium er mange konserthus samlet i ett gedigent bygg. Det er mest klassiske konserter der, men det finnes også en klubbscene (Teatro studio) der, og det var her Animal collective spillte.

Konserten var utsolgt over en måned før (og kanskje mer, men jeg sjekket litt over en måned før jeg skulle til Roma, og da var den utsolgt), men mine gode venn Kjetil fikset meg gjestelisteplass siden han kjenner ACs lydmann.

Kvelden kom og konsertstart nærmet seg. Først ut var en dj fyr, som spillte noe houseaktige greier, litt spretten ambient og ganske fengende dansemusikk, hørtes ut som en revitalisering av tidlig 90talls ravemusikk. Mannen holdt på litt for lenge, og folk klappet veldig ihverdig til slutt, sånn for å hinte om at det kanskje var på tide å gi seg. Etter tjue minutter eller så kom Animal collective på. De startet med en for meg ukjent låt, den var slepende og lang og en bra start. Så følgte de opp med Also frightened fra siste skiva. Og etterhvert kom også My girls og Summertime clothes. Disse to ble motatt som de hitsene de er, folk sang med, danset og stemningen var på topp. Eller på topp ble nok stemningen mer en drøy halvtime før ekstranummer. Da kom en fantastisk Fireworks fra forrige plata Strawberry jam. Konserten gikk fra å
være knallbra til genial. Musikk, band, publikum alt fløt sammen. Etter en uvirkelig flott og lang Fireworks kom enda en perle som holdt oss i Animal collective transe. Så sa de takk for seg og gikk. Det ble ett ekstranummer, de ville spillt mer, men de fikk ikke lov å holde på lenger.
De fikk heller ikke selge plater og t-skjorter inne, så de sa det ble solgt utenfor.
Jeg var klar for både t-skjorte og plate(r) jeg, men ingen stod utenfor som jeg så ihvertfall.

Animal collective er et utrolig bra band på plate. Men live er de mye bedre.
Ikke noe enestående i det, for det gjelder vel de fleste band. Men det er en større forskjell på bandet på plate og live enn de fleste andre band. Det blir nesten som boken og filmen, der AC live er boken, men AC på plate er filmen som er nesten like bra som boken. Før jeg så de live hadde jeg ikke helt forstått bandet, det er på scenen de genrøst deler Animal collective med publikum og takker for at vi kom. Takk selv!

Morsomme rockestjerner

Det finnes mange bra rockehistorier og sitater, hvor sant det er kan vel diskuteres. Rockestjerner kan være store i kjeften og vil tøffe seg, og noen har også vært påvirket av diverse rusmidler så man kan aldri helt vite om hvor mye som huskes rett. Men det har ingenting å si, en god historie er en god historie og av og til kan sannheten bare ødelegge for god underholdning.

Den siste gode rockestjernehistorien jeg hørte var det Ac/dc gitarist Malcolm Young som fortalte i et intervju. Hendelsen skjedde da de skulle spille inn det legendariske albumet Back in black på en karibisk øy. De kom dit og møtte veldig strenge og skeptiske tollere som bl.a tok fra de gitarer. Når Malcolm så etter en stund fikk spørsmål om de hadde med noe narkotika svarte gitaristen antagelig uten å blunke "Nei, vi har hørt at det er billigere her".

Gallagher brødrene i Oasis er kjent for å slenge med smella i hytt og pine og gitarist Noel fikk en gang spørsmål om han var fornøyd med livet. "Om jeg er fornøyd? Hør her; jeg kjøpte nettop en Rolls royce, er med i verdens største band og skal bygge meg et luksusherskapshus utenfor Manchester. Er jeg fornøyd med det? NEI, JEG VIL HA MER!!!"

Elvis Presley fikk spørsmål om hva han syntes om David Bowies plate "Ziggy stardust" og svaret var "Herregud, hva i all verden har jeg satt i gang?".

Marilyn Manson blir stort sett oppfattet som en sjokkartist uten noe mer å fare med. Men se et intervju eller to med fyren på Youtube og se at karen også er veldig morsom. Han prøvde seg på et stunt som ikke gikk så bra da han spillte i Roma. I anledning besøk i den evige stad kledde han seg liksågodt ut som paven og entret scenen. Da ble han arrestert og kunne tørt kommentere etterpå "De så ikke humoren i det". Bra mann!

Frank Zappa er nok den rockestjernen som har de beste historiene og sitatene, han var både morsom, satirisk og skarp. Her er et par gullkorn : "Det er ikke sikker jorden ender med ild og is, det er et par andre muligheter også - den ene er papirbunker og skjemaer, den andre er nostalgi". Det har gått rykter om at Zappa bærsjet på scenen en gang og at han også spiste bærsjen etterpå. Han benektet dette slik; "Jeg har aldri bærsjet på scenen, heller ikke spist dritt. Det nærmeste jeg har kommet til å spise bærsj noe sted var på Holiday inn buffeten i Fayetteville, North Carolina, i 1973".

8 Mars

Jepp det er damenes dag i dag. Så får skrive litt om det. Siden vi menn har de resternde dagene i året ennå er det kanskje på tide å gi litt mer enn bare en dag. Hva kan man gjøre? Ikke forvente at en dame (din mor, søster, kjæreste, kone) skal gjøre deg tjenester (vaske opp, lage mat, stryke skjorta di, hente et glass øl til deg etc) bare fordi du er mann og hun er kvinne. Ikke la henne komme hjem etter jobb og måtte ta til på jobb nr.2 alene - husarbeid og ungepass osv.

Heldigvis er det mindre og mindre av dette og kjønnsrollene er litt mer blandet enn før. Men ennå er det noen som er gammeldags og forventer at en dame som selv har jobb også skal være fulltids husmor som før i tiden. Det er selvsagt helt uaskeptabelt. Her har menn et ansvar for å gjøre mer hjemme og kvinner et ansvar for å si mer nei og om nødvendig sette opp delt ansvar for arbeidsoppgaver hjemme.

Vi er kjappe til å kritisere andre kulturer for kvinneundertrykking (tenk de må gå med skaut!) og er ikke så nøje om vestlige kvinner må slite og slave i hjemmet, at de sulter seg ihjel for å oppnå et skjønnhetsideal ingen helt vet hvem vil ha og ikke kan gå ute om kvelden uten at sjangsen for å bli voldtatt er tilstede.

En ekte mann står opp for sine kvinner, hyller og setter pris på de. Hjelper til med husarbeid og oppgaver som tradisjonellt før var kvinneoppgaver. Vi kan alle bli bedre på dette!

Og likelønn, lik lønn for likt arbeid må også være en selvfølgelighet. At det i 2009 er en forskjell her bare fordi den ene lønnsmotakeren er av det kjønnet som før (liksom) ble sett på som annenrangs borger er utrolig flaut! Få en slutt på det nå!

God kvinnedag alle kvinner og menn!

Mammut

Etter en uke med Mammutsalg er det nok mange som har fått seg noen nye bøker i hylla. Kanskje den boka som var litt dyr da den kom ut i fjor, men som nå endelig er i hus. Jeg kjenner følelsen. Årets Mammutsalg var litt for bra egentlig, det var mye jeg kunne tenkt meg. Og det er ikke bare penger som setter begrensninger (man kan handle ganske mye på Mammutsalg uten å bli blakk...), men også at bøkene skal leses en gang. Helst før neste salg...

Vel det var en bok jeg måtte ha med en gang og det var Trygve Mathiesen's Tre grep og sannheten Norsk punk 1977-1980. Og en trenger ikke være vaskekte hardcore punker for å få glede av denne boken, det holder at man er interessert i norsk rocks historie og/eller nysgjerrig på en dokumentasjon av innførelsen av et ungdomskulturfenomen fra England til Norge sent på 1970-tallet.

Rocken var i sørgelig forfatning midt på 70 tallet, og her til lands var kreativiteten på bånn. Det var stort sett nyinnspillinger av utenlandske hits med norsk tekst. Men heldigvis kom punken også til Norge, la andre gjøre jobben for deg ble byttet ut med gjør det sjøl!

Boka er veldig grundig, og selv om hovedfokuset er på Oslo og Trondheim (og etterhvert Bergen) så tar den også for seg småsteder rundt omkring (til og med Bryne!), konserter som skulle bli viktige (Sex pistols, The Stranglers, Crisis...), fanziner, politikk, plater som kom ut, osv.

En utrolig bra og grundig bok skrevet av en som var med på det når det skjedde. 350 sider tykk og ser ut som et 10" cover. Anbefales!

Og skulle ikke denne friste så sjekk ut Mammutsalget ellers, det er en uke igjen.

Steve Martin - King Tut (Live 1979)

På tide med en påminnelse på at en gang i tiden var Steve Martin skitmorsom. I 1979 var det få andre komikere som kunne røre han, filmen "The Jerk" kom ut da og dette klippet er fra liveshowet hans fra samme år.

Lonely City - John Leyton (1962)

Denne sangen er fantastisk. John Leyton er kanskje ikke så kjent som Elvis Presley, Neil Sedaka eller Paul Anka (som han kan minne litt om vokalmessig), derfor er det bra å lete han fram fra skyggene og få flere til å høre om han.

The whistles go.... whoo whoo!

Det beste klippet som er å oppdrive på youtube spør du meg. Har sett det sikkert nærmere 40 ganger og det er like morsomt. Helt utrolig! :OD

The Cramps

Lux Interior RIP

Vil ikke at dette skal bli en nekrolog blogg, men fikk meg litt av et sjokk i dag når jeg leste en utrolig trist nyhet.

Enda en stor rock n' roll helt har gått bort, og for meg personlig er dette en av de aller aller største. Jeg er blodfan av The Cramps, har vært det i over 20 år. Så de live to ganger, på Roskilde 1990 (den aller beste konserten jeg har vært på noensinne!) og i New york i 2003. The Cramps er et av de få bandene jeg har hørt konstant på i de årene jeg har digget de, minst en av skivene deres står alltid i nærheten av platespilleren.

Lux Interior var en av de aller kuleste rockfrontmennene, han var mildt sagt vill og uforutsigbar og samtidig utrolig velformulert, smart og viktigst - veldig veldig morsom. Jeg kan også virkelig relatere til The Cramps' dyrkelse av amerikansk 1950 og 60 talls kultur, rock n' roll fra den tiden, b-filmer osv...

For folk som ikke kjenner så godt til bandet, sjekk ut f.eks "Songs the lord taught us", "Off the bone", "Smell of female", "A date with Elvis" eller "Stay sick". Fantastiske skiver alle sammen.

Lux Interior 1946-2009 RIP!

King om Obama

Stephen King er ikke bare en knakende bra forfatter, han er også en veldig oppvakt og svært morsom fyr. Har sett mange veldig underholdene intervju med fyren på youtube. I siste nummer av verdens eldste livsstilsblad for menn Esquire (den amerikanske utgaven) uttaler han og andre kjente personer seg om hvordan de ser på den nært forestående innsettelsen av Barack Obama som amerikas 44 president. Stephen King er stor Obama tilhenger, han og kona satt og heiet på han på valgdagen og håpet "de slapp å flytte til New Zealand" (om John McCain hadde vunnet). På spørsmål om det var noe han frykter i forhold til Obamas neste fire år svarte King at han fryktet at noen ville prøve å skyte presidenten siden det er så mange likhetstrekk til Kennedy og hans tid som president. Samt at Obama administrasjonen vil bli rammet av korrupsjon og at påkjenningen generellt blir umennesklig for Obama. Etter en sånn heftig oppramsing avslutter han med "You know, fear's my specialty".

Animal Collective - My Girls (Hove 2008)

Animal collective er ute med sin nye plate Merrieweather post pavilion og her er en låt derfra. Plata er helt ubeskrivelig bra, den er noe av det beste jeg har hørt noensinne! Her hører ihvertfall jeg ekko av to Brian'er - Wilson og Eno. Men det er utvilsomt Animal collective. Mer elektronisk og - tør jeg si - poppete denne gangen. En nydelig nydelig låt dette og resten av plata er like fin!

Mange har allerede utropt denne til den beste plata i 2009 og det er ikke et utslag av enorm pessimisme angånde plateåret 2009, men så bra er den rett og slett.

Da jeg så de i Paris høsten 2007 spillte de flere låter fra denne plata, så moro å høre låtene igjen nå!

Film 2008/2009

Nytt år og da kommer oppsummeringer og lister og rangeringer. Men i stedet for å liste opp og rangere de beste filmene i 2008, så tar jeg heller et lite tilbakeblikk og et lite framblikk i samme slengen.

2008 var et variert filmår som startet veldig trist med skuespiller Heath Ledgers død.
Ledger skulle samme sommer imponere som en splitter pine gal Joker i The dark knight. Javier Bardem vant en velfortjent Oscar for sin rolle som en like gal og ustabil (om mer rolig) drapsmaskin i No country for old men. To geniale filmskurker som vil stå godt og merkbart i filmhistorien.

Bra monsterfilmer kunne også 2008 by på. Cloverfield var en genial liten film der New york virkelig får skambank av et gigantmonster. Det hele er et panikkartet, terroristlignende angrep der folk løper for livet og kaoset og redselen setter seg i seeren også. Glimrende!

Årets mest finurlige film var nok svenske Låt den rätte komma in. En oppvekstfilm lagt til tidlig åttitall med en vampyrhistorie flettet frekkt inn. Utvilsomt en av fjorårets beste, ikke så mye skrekkfilm, mer en veldig autentisk film om mobbing og den vanskelige oppveksten. Har i hvert fall ikke sett noe lignende før.

Skuffelser var det nok av også i filmåret som gikk. There will be blood var en av de. Mange mener den er en moderne klassikker, men historien er ikke mer enn ordinær og den var for lang. Daniel Day Lewis er fantastisk som han alltid er og det er noen andre kjempebra skuespillerprestasjoner utenom han og. Men det gjør ikke en kjempebra film. Filmen var til tider bra for all del, bare ikke så fantastisk hele veien som mange vil ha det til.

Quantum of solace, den siste Jamens Bond filmen var fjorårets største nedtur. Det må være den kjedeligste James Bond filmen noensinne. Og særlig høyt var fallet etter den forrige, Cassino royale, som var en av tidenes aller beste Bond filmer (her snakker vi topp tre).
Jeg sluttet å bry meg om handlingen (som var…???) et kvarter inn i Quantum of solace.
Og foruten å være kjempekjedelig, gjentok den også mange scener fra tidligere Bond filmer.
Når det lages slike drittfilmer er det helt ok at folk laster dem ned gratis og ser de, for
det er en mye større forbrytelse å lure folk til å betale dyre kinobilletter for å se dette her. Fysj!

Jeg var heller ikke særlig imponert over Cohen brødrenes siste påfunn Burn after reading. Den
fører seg inn i rekken av lettbente komedier som de har holdt på med de siste årene (utenom No country for old men da). Fjollete forviklinger og lettvint plott. Håper de finner tilbake til Fargo/The big Lebowsky godformen til neste film.

Så kommer to filmer som egentlig er fra 2008, men kommer på kino her til lands i år. Og du MÅ se begge! Først Hunger, som ikke har noe med Knut Hamsun å gjøre, men er en rimelig drøy film om sultestreikende fengslede IRA medlemer. Det er en sann historie og skal visstnok være veldig autentisk. Det er som skrevet den sanne historien om fengslede IRA medlemmer som i 1981 gjennomførte en sultestreik der mange døde. Når en døde, fortsatte neste til han døde. Det er bare å stålsette seg og komme seg på kino! Michael Fassbender som spiller hovedrollen sultet seg for rollen og ser uhyggelig tynn ut i filmen. Fassbender er en fantastisk skuespiller som bør få et skikkelig gjennombrudd med denne filmen. Han er en populær mann og kommer i hele fire nye filmer senere i år. Han spillte også hovedrollen i den også svært guffne (men på en annen måte) Eden lake som også kom i fjor (vet ikke om den er kommet ut i Norge). Der er han og kjæresten på telttur og blir overfalt og terrorisert av en gjeng ungdommer.

Den andre filmen som er et must å få med seg i 2008 er Milk. Sean Penn spiller Harvey Milk, den første åpne homofile politikeren i USA. Penn spiller fantastisk og blir nok belønnet med en Oscar for denne rollen. Vet ikke hvor godt leserne av bloggen kjenner til historien om Harvey Milk, så vil ikke røpe for mye. Filmen fletter inn arkivmateriale på en genial og nesten ikke merkbar måte og mange av Milks venner og kollegaer har hjulpet til med å lage filmen og mange av de er med i den også. Jeg skal se filmen minst en gang til, dette blir utvilsomt en av årets beste filmer.

Ellers ser jeg veldig fram til filmatiseringen av to geniale tegneserier, først The Spirit av Will Eisner. Den er rett rundt hjørnet nå, hadde premiere i USA i romjulen. Og så den filmen jeg ser mest fram til i 2009 – filmatiseringen av den geniale tegneserien The Watchmen fra midten av 80 tallet. Den er forfattet av Alan Moore, som også står bak den like geniale V for vendetta og From hell. Filmatiseringene av tidenes aller beste tegneserieforfatter pleier å være bankers og utrolig bra, og fra hva jeg har sett ser The watchmen i filmform grisestilig ut. Den omfattende historien om pensjonerte superhelter som blir drept en etter en har nok vært en utfordring å få over på filmlerretet, men somsagt det ser veldig veldig lovende ut. Den kommer på kino tidlig i mars.

Ron Asheton RIP

The Stooges bassisten/gitaristen ble funnet død i dag, han ble 60 år. Veldig trist! Særlig siden The Stooges kom sammen igjen i 2003 og ennå viste seg å være et kanon liveband. For meg har The Stooges vært mye mye viktigere enn f.eks det overvurderte boybandet Sex pistols. Og punken, i mine ører, startet med The Stooges. De ga ikke ut mange plater, men når man gir ut plater The Stooges, Fun house og Raw power på rekke og rad over en fireårs periode så har man tre av rockens aller beste plater - kvalitet fremfor kvanitet! Dette betyr nok slutten for et av tidenes kuleste band, men platene er aldri langt unna spilleren her i huset ihvertfall.

Ond i naturen - lag din egen tekst

"Jeg ba deg bare huske en ting og det var boksåpneren!!!"

"Der er det noen som går utenfor de oppmerkede løypene igjen, alltid er det noen som skal ødelegge for alle andre!"

"Vent litt, jeg har fått en kvist i støvelen"

"Dette var veldig lite praktisk, neste gang blir det joggedress, tursko og ikke noe sminke!"

poison talk dirty to me video

Hvis noen noengang har slengt "posørband" etter favorittbandet ditt kan de bare holde smella, med mindre bandet var Poison (det håper jeg indelig ikke!). Når disse pyntedokkene ga ut sin første plate på midten av 80tallet så jeg coveret og var overbevist om at det var et jenteband. Ble ganske sjokkert når hun ene av jentene viste seg å ha en godt behåret brystkasse! Og musikken var noe av det verste skvipet jeg hadde hørt til da.

Videoen må imidlertid sees, du kan godt ha lyden av - det er et Sex pistols riff, vill knabbing fra Sweet og ikke en eneste egen ide. Men videoen, den er komediegull. Fra den overdrevne mengden gitarer på rekke og rad i begynnelsen via trippelt synkroninsert stupe kråke til så mye posering at det går utover mimingen. Ah åttitallet, godt du bare varte 10 år!