Claudine Longet - Both sides now

Denne låten er blitt spillt inn et utall ganger, men stemmen til Claudine Longet er sommerbehagelig og utrolig vakker. Får litt Carpenters/The mamas and papas vibes her. Claudine er så sukkersøt som det går an, derfor litt bisarrt at hun drepte kjæresten sin i 1976; den olympiske skiløperen Vladimir Peter "Spider" Sabich, Jr. Det var et uhell påstod Claudine som forklarte at hun skjøt han med et våpen han skulle vise henne hvordan virket. Det ble bot og en mindre fengselstraff på henne. Mick Jagger skrev en låt om hendelsen som skulle blitt med på Rolling stones skiva Emotional rescue (låten het Claudine), men den ble ansett som for kontroversiell og ble fjernet fra plata før utgivelsen.
Claudine opptrådde aldri igjen etter rettsaken.

Coraline Soundtrack "Other Father Song" They Might Be Giants

De fjerner fort videoene med bilder fra filmen, så her er bare låten.

Coraline- The Other Father's Song

Denne 3-D animasjonsfilmen hadde sine øyeblikk, selv om den ikke alltid traff blink og ble litt langdryg og kanskje litt ustrukturert (?). Karakterene hadde ikke så mye liv heller. Smak og behag. Men men, 3-D er alltid gøy da. Men ett av høydepunktene i filmen var når Coralines andre far (i en paralell virkelighet) synger en sang om Coraline. Jeg kjente igjen den stemmen med en gang, og jo det er John Linell fra bandet They might be giants. Låten er knallbra, minner om noe av det beste tidlige They might be giants lagde. Må nok ha dette soundtracket ja, selv om det er en veldig kort låt.

Festivaltid!

Bare pass på å gå på do skikkelig før du reiser!

Valget ja

Noen få måneder til stortingsvalg i Norge. Og det kan bli spennende. Overalt tilbys den ene oppskriften på det perfekte samfunn etter den andre. Partier og deres representanter vil gjerne ha deg og din stemme. Det fiskes og loves. Ivrige tilhengere av diverse partier mener selvsagt du bør stemme på det partiet de sympatiserer med. Hvorfor? Er ikke det viktigste hva du selv mener og hvilket parti du er mest enig med? Jeg har aldri og vil aldri si at noen skal stemme på det partiet jeg stemmer på bare fordi jeg stemmer på det. Selvtilliten er sånn rimelig ok, men det betyr ikke dermed at jeg vet hva du vil og mener nødvendigvis. Det eneste jeg vil anbefale er å lese noen partiprogrammer og sette seg litt inn i hva partiene mener. Ikke kjøp valgflesk på billigsalg. Stol på deg selv og dine egne meninger!

Det finnes mange som ikke stemmer ved kommune/fylkestingsvalg og stortingsvalgene. Og det finnes mange forskjellige grunner til det. Men jeg mener det er viktig å stemme, og har stemt ved hvert eneste valg siden jeg ble myndig. Min stemme er viktig selv om den havner i det store intet kanskje. Hvorfor? Skal vi se stort og eksistensiellt på det så kan man si hva i all verden er hensikten i det hele? Hvis man ser på det uendelige universet og jordkloden vi bor på som vi ser på som enorm som egentlig er kjempeliten hvis man ser på hele bildet av universet. Og hva blir da et enkelt menneske i vesle Norge? Men selvsagt, det er ikke det ene eller det andre her, det finnes mellomting og tang. Men jeg velger å tro på demokratiet/parlamentarismen som kanskje eller antagelig kunne fungert bedre. Men vil vi egentlig ha mer korttenkte og spontane avgjørelser der man ikke alltid ser hele konsekvensen av de før det er for sent, kanskje? Jeg sier ikke at demokratiet og parlamentarismen som den fungerer og opererer nå er uten slike feilskjær, for det er mange av de. Men å heve og utvikle burde ikke være bundet av en ytre samfunnsstruktur men kunne fungere innenfor den som allerede finnes. Hvis ikke er det ikke samfunnsstrukturen det er noe galt med, men den virkelige viljen til utvikling i progressiv retning. Det er lett å ta et helt system selv om det er innholdet og de som forvalter som går i feil retning.

Det som er riktig for noen blir uriktig for andre. Så lett får vi politikk. Alt er politikk hevder noen. De er somregel veldig politiske. Gidder ikke bry meg hevder andre. De er ofte ganske late.

Roten til alt ondt?

Så en dokumentar om religion i går som var laget av den kjente Oxford professoren og ateisten Richard Dawkins, kalt "The root of all evil?". Det var en ganske interessant drøy halvannen time. Første del var absolutt best, etterhvert stivnet den en smule og gjentok seg selv litt. Først og fremst når en ser slike dokumentarer er det viktig å tenke på at selv om de tar for seg et tema (her religion somsagt), så er det den subjektive meningen til de som har laget dokumentaren og de vil selvsagt klippe og sette den sammen slik at deres syn vil komme best utav det.

I begynelsen av dokumentaren snakker Dawkins om sannhet og lager et bilde av vitenskap som den eneste sannhet. Sannhet er et farlig og bastant ord, og her kan lett Dawkins gå i samme fellen som sine mer fundamentalistiske motstandere som blir intervjuet utover i filmen. Men etterhvert snakker Dawkins om vitenskap som et foreløpig svar og at det stadig kommer nye svar som erstatter eldre vitenskaplige funn, og sånn sett henter han seg inn.

Tittelen på dokumentaren og undertittelen på andre del ("The virus of faith") er ikke akkurat en døråpner for dialog og en tosidig debatt, det må bli endel konfrontasjoner og sinte intervjuobjekter. Dawkins klarer seg best når han ikke blir for konfronterende og lytter litt, mens de av intervjuobjektene som ikke lar seg hisse opp men svarer saklig og rolig også kommer bra ut. Sinte fundamentalistiske relgiøse kan ha en viss underholdningsverdi, men er mest skremmende og deprimerende.

Verst ut kommer nok en amerikansk muslim som konverterte fra jødedom til Islam og som bekrefter alle fordommene folk måtte ha om fundamentalistiske muslimer ("hvorfor lar dere kvinnene deres kle seg som horer?" og "Islam kommer til å ta over verden"). Den etterhvert så notoriske kristne predikanten Ted Haggart som i dokumentaren ennå er en markant karismatisk leder av en stor meninghet kommer heller ikke heldig ut og det før han ble avslørt etter å ha kjøpt seksuelle tjenester av en mannlig prostituert som han også tok methamfetamin sammen med.
Haggart var en meget mektig kar rundt 2004-2005, da var han bl.a religiøs rådgiver for daværende president Bush som han pratet med hver mandag.
Haggart blir tidlig merkbart irritert og kaster til slutt fysisk Dawkins og folkene hans bort fra menighetens eiendom. Haggart var forøvrig en stor motstander av homofile før han da selv ble avslørt sammen med en mannlig prostituert. Sent i 2006 trakk Haggart seg som leder av menigheten.

Mest skremmende i dokumentaren er likevel et såkallt Hellfire teater, der alle stykkene går ut på å skremme publikum med helvete for forskjellige synder, i hovedsak abort og homofili. Barn fra 12 års alderen kan gå og se disse blodige og voldsomme stykkene og eieren av teateret sa han ikke var bekymret for om barna fikk mareritt så lenge de vendte om og ikke syndet. Rett og slett motbydelig, beklager.

Etter dokumentaren satt jeg igjen med et bilde av religion som ikke var så forandret fra det jeg allerede har. Jeg har et klart sekulært syn, det vil si at jeg mener religion og livssyn (religiøst eller ikke) er en privatsak. Historien og nåtiden også har vist og viser at jo mer religion får gjennomsyre et samfunn, jo større sjangs er det for at samfunnet blir undertrykkende, desverre. Jeg har somregel ingen problemer med privatpersoner som er religiøse (hvis de ikke er dømmende og ser ned på ikke-troende da). Ofte faktisk tvert om - jeg synes det er interessant å treffe folk med et annet livssyn enn mitt. Mange religiøse er også veldig bevisste når det gjelder etikk og medmennskelighet og det er en bra ting. Men religiøse stater der religiøse ledere har mest makt er jeg veldig skeptisk til. Det kan lett bli fundamentalistisk. Alt kan egentlig forsvares i religionens navn, det spørs hvem som tolker hva. Det kan være farlig.

På den andre side er religionsfrihet og respekt for andre folks religion/livssyn viktig. Å kalle andres folks tro eller livssyn løgn og tøv er ikke noe jeg støtter eller har tro (pun intended) på.

I dag er det presidentvalg i Iran, et av verdens strengeste muslimske land. Dette valget vil stå mellom nåværende president Mahmoud Ahmadinejad som kort og enkelt sagt står for den konservative linjen og vil fortsette som før. Utfordreren Mir Hossein Mousavi er langt mer moderat og vinner han vil nok Irans samfunn nok merke store forandringer de neste årene i mer moderat/liberal retning. Med Mousavi ved makten vil garatert forholdet til USA forbedres og det kontroversielle atomprogrammet revurderes. Mousavi er også de unge i Iran sin favorittkandidat, selv om han er 15 år eldre enn den sittende presidenten. Unge under 30 år utgjør faktisk 75% av Irans befolkning, så dette blir spennende. Det meldes nå om mulig valgfusk, men håper det går skikkelig for seg og at Iran er klar for en ny retning. Det har landet og verdensamfunnet godt av!

Ella on Special 1980 Duet with Karen Carpenter

Snart leggetid og sånn vil jeg helst bli sunget i søvn.

I drink your blood

For hersens mange år siden bestod filmdietten min stort sett av skrekk- og actionfilmer. Det går nok mest i det nå også, med en og annen komedie og andre type filmer for å ikke bli altfor ensporet. En gang i tiden var så og si alle filmer som inneholdt litt for mye voldscener og blod forbudt. Det var I drink your blood også, men jeg hadde mine kontakter og måter å få tak i exploitation og skrekkfilmer på allikevel. Dette er en grindhouse klassiker, hvis noe sånn finnes. I USA ble den vist sammen med I eat your skin (en enda bedre tittel!) på dobbeltvisninger som var veldig vanlig på grindhouse kinoer. I eat your skin ble forøvrig laget allerede i 1964, da med tittelen Zombies, men kom ikke ut før i 1970. Ingen sin hud ble forøvrig spist i filmen, men en som hadde sett filmen kommenterte etterpå at han fikk lysst å spise sin egen hud av å se den :OD

Vel, I drink your blood handler om en gjeng satanistiske hippier som ankommer en liten by der de straks går i gang med å terrorisere på verst mulig måte, bl.a ved å voldta en jente. Bestefaren til jenta prøver å ta gjengen, men ender opp med å få i seg LSD i stedet. Men så tar lillebroren til jenta affære og gir hippiene kjøtt med rabies fra en hund sprøytet inni. Det virker som en god ide på papiret, men det fører bare til at satanist hippiene blir enda galere og virkelig begynner å gå berserk, de dreper og smitter andre med rabies over an lav mokasin.

Som du kanskje har pønsket ut allerede ble det ingen Oscar for beste film på I drink your blood. Men jeg har sett langt verre og ikke minst kjedelig! Underholdene er den ihvertfall, om ikke effektene holder helt mål alltid. Rabiesen ser mest ut som (og er nok) tannkrem som er smurt rundt munnen. Og hvis du ser filmer for skuespillet sin del kan du godt droppe denne her. Dialogen er heller ikke storveis. Men det er så dårlig at det blir bra, ikke alltid det er det! I Tyskland het den Die satans-bande, som jo er en enestående bra tittel! På norsk hadde den kanskje fått tittelen Hjelp jeg har fått rabies! eller Satans hippier?