Det har vært en fin og lang vår. Mine naboer, markblomstene, har virkelig kommet fram flottere og flere enn noen gang i år. Nå er det snart forsommer, og sikkert skikkelig sommer når du leser dette.
I mai kom de første turistene innover fjorden. De kommer alltid inn dit jeg bor i båt, siden det er inderst i fjorden og forventer seg ofte at det skal være en kafe eller et spisested av noe slag her. Men her er det ingenting! Det er huset og uthuset mitt og så et jævlig fjell bak som er den definitive endestasjonen på turen på fjorden, bare å snu seilet og komme seg tilbake der man kom fra!
Noen tyskere var her i sist uke og de snakket ikke så veldig godt engelsk. Jeg kan litt tysk, men jeg liker ikke tyskere noe særlig. Er ikke rasist på noen måte, men tyskere og folk fra sørlige Thailand har jeg problemer med. Sørlige Thailand pga. en damehistorie som gikk litt galt, med noe familie som kom opp og lagde bråk da hu ikke ville skille seg, lang og kronglete historie.
Vel nå, tilbake til tyskerne, de kom i en stor fin trebåt som de helt sikkert hadde leid. De gjorde som så mange andre turister som kommer hit, de stod og kikket mot fjellene som om de trodde det skulle åpne seg på magisk vis og la de reise videre innover en skjult fjord bak. Så fikk de se huset mitt og at jeg satt utenfor å leste i en bok som jeg så ofte gjør. De begynte å vinke som de fleste turister også har for uvane å gjøre. Det er som en refleks. Det har ingenting med høflighet å gjøre. Hadde de sett totalt fremmede hjemme sitte utenfor huset sitt og lese i en bok hadde de faen ikke løftet en finger for å hilse en gang. Hvorfor skal alle bli så forbanna høflige og greie bare fordi de er på ferie. Og tyskere, hvem er det egentlig de tror de lurer?
Jeg gadd ikke vinke tilbake. Det gidder jeg aldri. Så la de til kaien min, min private. Der snekka mi ligger og der forsynings/postbåten legger til et par ganger i uka. Det hoppet trettet tyskere ut av båten og kom gående oppover mot meg med en middelaldrende feit og rødsprengt mann i blå hawaii skjorte og røde shorts med hvite striper på i front. Jeg har ikke så mye peiling på verken klær eller mote, men det der var uten tvil et fullstendig brudd på alle regler som har med god smak å gjøre. Tyskeren tok fram et lommetørkle, sikkert et han tidligere hadde brukt til å pusse nesen med, og tørket seg over pannen. Jeg kikket etter buser i pannen hans etterpå, men kunne ikke se noen. Så begynte han å snakke på stammende engelsk. Vel, et eller annet språk med en tykk tysk aksent under.
Jeg satt ennå med boka i hånden og tenkte at det ville være hint godt nok til at de ikke trengte å bli. Men tyskeren i front fortsatte bare å bable. Jeg forstod et ord her og der, men uansett så visste jeg hva det gikk i. Vanlige, ikke tyske turister spør alltid om det går an å få kjøpt noe mat, som om de tror jeg er en enmanns kjøkkenmaskin som kan diske opp flotte og eksotiske retter fra inderst i fjorden, delikatesser de aldri har smakt før. Lefse med sukret ørret, rømmegraut med stikkelsbærmousse, rognebæris med brenneneslekrem. Det er turistene utenfor tyskland. De som kommer fra det en gang påtenkte tredje riket lurer på om det finnes noen plass de kan ta med seg primusen og sette seg til å varme opp suppeposene og hermetikken de har med seg hjemmefra? Hvis jeg er behjelpelig med det skal jeg få en porsjon som takk.
Men nei, ellers takk. Jeg vil ikke ha verken deutche leute eller posematen deres på min eiendom. Så jeg sier raus bitte og smiler og nikker med hodet mot båten deres og så går de somregel.
Hvis du synes jeg er krass, uvennlig og litt egen og sær så kan jeg forstå det. Er det ikke kjekkt for en einebuar som meg å få litt besøk av og til? Tiggeren kan ikke velge og vrake sies det, og ok jeg ser den. Jeg skulle bare vært glad til at noen vil komme og besøke det øde stedet jeg bor på. Hadde det ikke vært for den storslåtte naturen rundt og at det er enden av en svær og godt besøkt fjord, hadde jeg ikke sett stort av menneskeheten utenom styrmann Fredriksen på tirsdager og fredager.
Men vet du hva? Jeg kan ikke åpne opp slusene, jeg må holde igjen. Er jeg vennlig og imøtekommende mot noen turister vil ordet spre seg, og snart kommer det hundrevis av de som vil smake på maten jeg har i skapene og sitte på eiendommen min med primusene sine og lage all slags svineri fra bokser.
Jeg har det fint alene. Hvis jeg vil se andre folk oppsøker jeg de selv. Takk for nå og god sommer!
