Scene skrekk

I min aller første blogg vil jeg fortelle om en italiensk skrekkfilm som er som italienske skrekkfilmer flest; morsom å se på, dårlig dubbet, et syltynnt og søkt plott, massiv musikk, skuespillere som ikke akkurat er Oscar materiale, litt kjedelig til tider, gørrete mord og dialog som ikke kunne vært dårligere om en treåring hadde fått lage den.

Dette verket heter Deliria, men er mer kjent som Stage fright. Den er fra 1987 da skrekkfilmer virkelig var bra/dårlige alt ettersom du ser det, og kom ut i hopetall.

Regissør er Michele Soavi som også har begått tvilsomheter som Demons 3 og 4 og Cemetary man, har også samarbeidet med Italiensk skrekkfilms feinsmecker og gudfar Dario Argento.

Stage fright handler om en teatertrupp i en liten by som holder på å øve inn et stykke. Så begynner folk å dø inne i teateret og dermed blir spørsmålet; hvem av dem er morderen? Morderen har for vane å ta på seg et svært uglehode og snike seg rundt i kulissene blodtørstig og ikke særlig villig til delta i stykket. Så kan en spørre seg; hvorfor dreper han/hun (for orden skyld bruker vi han heretter)? Er det fordi vedkommende ikke fikk rollen han ville ha? Er det en måte å uttrykke at han synes stykket er ræva? Eller liker han rett og slett å kle seg ut som en ugle og ta livet av folk?

Denne filmen ble ansett som en fæling da jeg vokste opp, og var sikkert forbudt i Norge eller ihvertfall skamklippet. Nå kan den kjøpes på nettet uklippet for under hundrelappen inkludert porto. Ikke noe mesterverk, og det finnes en drøss av italienske skrekkfilmer som er bedre. Men den har sin sjarm og tåpelige musikknummer.