Så en dokumentar om religion i går som var laget av den kjente Oxford professoren og ateisten Richard Dawkins, kalt "The root of all evil?". Det var en ganske interessant drøy halvannen time. Første del var absolutt best, etterhvert stivnet den en smule og gjentok seg selv litt. Først og fremst når en ser slike dokumentarer er det viktig å tenke på at selv om de tar for seg et tema (her religion somsagt), så er det den subjektive meningen til de som har laget dokumentaren og de vil selvsagt klippe og sette den sammen slik at deres syn vil komme best utav det.
I begynelsen av dokumentaren snakker Dawkins om sannhet og lager et bilde av vitenskap som den eneste sannhet. Sannhet er et farlig og bastant ord, og her kan lett Dawkins gå i samme fellen som sine mer fundamentalistiske motstandere som blir intervjuet utover i filmen. Men etterhvert snakker Dawkins om vitenskap som et foreløpig svar og at det stadig kommer nye svar som erstatter eldre vitenskaplige funn, og sånn sett henter han seg inn.
Tittelen på dokumentaren og undertittelen på andre del ("The virus of faith") er ikke akkurat en døråpner for dialog og en tosidig debatt, det må bli endel konfrontasjoner og sinte intervjuobjekter. Dawkins klarer seg best når han ikke blir for konfronterende og lytter litt, mens de av intervjuobjektene som ikke lar seg hisse opp men svarer saklig og rolig også kommer bra ut. Sinte fundamentalistiske relgiøse kan ha en viss underholdningsverdi, men er mest skremmende og deprimerende.
Verst ut kommer nok en amerikansk muslim som konverterte fra jødedom til Islam og som bekrefter alle fordommene folk måtte ha om fundamentalistiske muslimer ("hvorfor lar dere kvinnene deres kle seg som horer?" og "Islam kommer til å ta over verden"). Den etterhvert så notoriske kristne predikanten Ted Haggart som i dokumentaren ennå er en markant karismatisk leder av en stor meninghet kommer heller ikke heldig ut og det før han ble avslørt etter å ha kjøpt seksuelle tjenester av en mannlig prostituert som han også tok methamfetamin sammen med.
Haggart var en meget mektig kar rundt 2004-2005, da var han bl.a religiøs rådgiver for daværende president Bush som han pratet med hver mandag.
Haggart blir tidlig merkbart irritert og kaster til slutt fysisk Dawkins og folkene hans bort fra menighetens eiendom. Haggart var forøvrig en stor motstander av homofile før han da selv ble avslørt sammen med en mannlig prostituert. Sent i 2006 trakk Haggart seg som leder av menigheten.
Mest skremmende i dokumentaren er likevel et såkallt Hellfire teater, der alle stykkene går ut på å skremme publikum med helvete for forskjellige synder, i hovedsak abort og homofili. Barn fra 12 års alderen kan gå og se disse blodige og voldsomme stykkene og eieren av teateret sa han ikke var bekymret for om barna fikk mareritt så lenge de vendte om og ikke syndet. Rett og slett motbydelig, beklager.
Etter dokumentaren satt jeg igjen med et bilde av religion som ikke var så forandret fra det jeg allerede har. Jeg har et klart sekulært syn, det vil si at jeg mener religion og livssyn (religiøst eller ikke) er en privatsak. Historien og nåtiden også har vist og viser at jo mer religion får gjennomsyre et samfunn, jo større sjangs er det for at samfunnet blir undertrykkende, desverre. Jeg har somregel ingen problemer med privatpersoner som er religiøse (hvis de ikke er dømmende og ser ned på ikke-troende da). Ofte faktisk tvert om - jeg synes det er interessant å treffe folk med et annet livssyn enn mitt. Mange religiøse er også veldig bevisste når det gjelder etikk og medmennskelighet og det er en bra ting. Men religiøse stater der religiøse ledere har mest makt er jeg veldig skeptisk til. Det kan lett bli fundamentalistisk. Alt kan egentlig forsvares i religionens navn, det spørs hvem som tolker hva. Det kan være farlig.
På den andre side er religionsfrihet og respekt for andre folks religion/livssyn viktig. Å kalle andres folks tro eller livssyn løgn og tøv er ikke noe jeg støtter eller har tro (pun intended) på.
I dag er det presidentvalg i Iran, et av verdens strengeste muslimske land. Dette valget vil stå mellom nåværende president Mahmoud Ahmadinejad som kort og enkelt sagt står for den konservative linjen og vil fortsette som før. Utfordreren Mir Hossein Mousavi er langt mer moderat og vinner han vil nok Irans samfunn nok merke store forandringer de neste årene i mer moderat/liberal retning. Med Mousavi ved makten vil garatert forholdet til USA forbedres og det kontroversielle atomprogrammet revurderes. Mousavi er også de unge i Iran sin favorittkandidat, selv om han er 15 år eldre enn den sittende presidenten. Unge under 30 år utgjør faktisk 75% av Irans befolkning, så dette blir spennende. Det meldes nå om mulig valgfusk, men håper det går skikkelig for seg og at Iran er klar for en ny retning. Det har landet og verdensamfunnet godt av!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar