Saul Williams New york Onsdag 21 oktober 2009

I forkant av min New york tur nylig var jeg inne på nett for å sjekke om det var noen interessante konserter i den uken jeg skulle være i byen. Det skjer alltid noe i NYC, og sist jeg var der i 2003 var da var jeg på 4 konserter som tilfeligvis var der når jeg var i byen.

Denne gangen fant jeg to stykker, men de var i tillegg med to artister/band jeg virkelig ville se. Saul Williams var den ene, og han liker jeg veldig godt og har aldri sett han live før så forventningene var godt over skyhøye. Mannen har alltid laget interssant musikk og har utrolig bra tekster, han er også en utrolig dyktig MC/poet. Basisen hans er nok hip hop, men det er mer indistruelle rytmer enn r'n'b. Han turnerer med flere band under Afro punk banneret.

Konserten skulle egentlig være på legendariske Fillmore, Irving Plaza men ble flyttet til en annen konsertplass som var litt mindre som lå ikke så langt fra. Husker ikke navnet akkurat nå, men det var både sitte og ståplasser der. Når jeg kom der drøy halvtime etter konserten skulle ha begynt og var det veldig tomt der. Uups. Men det skulle være to oppvarmingsband og noe dautid før Saul Williams kom på, og innen da var plassen pakket full heldigvis.

Første band på var et ganske dårlig, men energisk punkeband. Next. Så kom et enda mer energisk men minst like dårlig hardcoreband på som riktignok dro en knallcover av Misfits' Hybrid moments. De kunne virkelig spille, bare synd låtene var anonyme og like hektende som våt luktfri såpe.

Men så kom den svarte Ziggy stardust spankulernde ut på scenen (hans forrige plate het "The Inevitable Rise and Liberation of NiggyTardust!") med grønn øyenskygge og glitter gnidd over rundt hele øynene og oppover halve pannen. Og med masse grønne fjær i håret. Mellom låtene kom dikt lest opp i et imponerende tempo og intelligente betraktninger om å være en verdensborger og ikke tenke rase men menneske bl.a. Musikken ble levert intenst og nydelig fra bokser, synther og gitar. Høydepunktene kommer nødvendigvis ved hitene Black Stacey og ikke minst List of demands (begge fra hans fjerde store hitplate Saul Williams), men det var en fin flyt i konserten, der det ikke var et eneste lavpunkt og høydepunktene ble framført på en så selvsikker og nesten selvfølgelig måte at det kan være fare for å virke litt på det jevne. Men det ble det heldigvis aldri. Det var noen tekniske problemer, men de skjemte ikke konserten noe særlig.

Av nyere låter var NiggyTardust knallbra, med linjene :

When I say Niggy, you say nothing...
Niggy. Niggy
When I say Niggy, you say nothing
Niggy. ("Nothing! "). Shut up
When I say Niggy, you say nothing...
Niggy. Niggy
When I say Niggy, you say nothing
Niggy. ("Nothing! "). Shut up

Publikum svarte Nothing og Saul Williams sa Shut up.

Midt i settet stakk Saul Williams og keyboardist ut, og inn kom en annen rapper og så fikk vi noen låter med Crack attack som er sideprosjektet til Saul Williams' "boks"mann og til dels også gitaristen (som også har produsert Crack attack plata). Crack attack var intense greier, industriell hardcore/grindcore (utrolig kjapp hardcore med ekstrem skrikevokal). Men det var kult. Og avbruddet i konserten gjorde egentlig ikke noe.

Så kom Saul Williams tilbake. Han svarte på tilrop fra salen, ofte knakk han sammen i latter og slet med å holde seg alvorlig av og til, men hentet seg kjappt inn igjen. Når konserten var ferdig hoppet han ned i publikum og ga alle som ville ha en klem! Det var sikkert rundt 1000 stykker der så det tok sin tid. Han hadde med seg to nieser (tror jeg det var) på scenen, og de kom etterhvert og sa han måtte komme, de ville reise hjem eller noe, he he. Jeg fikk en klem og fikk også sagt at jeg kom fra Norge for å se han. Han ble litt imponert virket det som. Han er verd å reise minst så langt for å få med seg, selv om han ofte er i Europa også, senest tidligere i høst.

Bildet er fra konserten på onsdag, men det er ikke tatt av meg, det kommer fra Afro punk sin hjemmeside.