They might be giants live NYU Skriball center 18 oktober 2009

Ganske tidlig søndag ettermiddag. Familiekonsert. Det høres kanskje ikke ut som det sprekeste i verden. Men når bandet som underholder heter They might be giants blir det alltid spillopper og moro og en endeløs rekke godlåter. Jeg har sett de live 7 ganger før, men da bare "voksen"konserter. Bandet har de siste ti årene gitt ut mest barneplater, de aller fleste har jeg ikke (hørt så mye av), og jeg regnet med at konserten ville bestå av mest fra disse. Derfor gikk jeg på konserten med ganske sobre forventinger.

Konserten var i et stort teater. Jeg kom visst tidlig, tre kvarter før konserten skulle starte, og da var det bare tre fire stykker i hele den svære salen. Men det skulle vise seg å bli fullt av rundt 50% voksne og 50% barn (og meg).

Allerede i andre låt måtte vi opp og klappe i hendene, trampe i gulvet og hoppe opp i luften, så dette var ikke noe konsert for passive konsertgjengere. Og ungene var med fra første tone. De hoppet opp og ned (akkurat som bandet), danset, spillte luftgitar og var helt med. Hadde forventet mer avbrytelser, leking (når de ble leie av konserten) og annen oppførsel barn kan finne på, men det må jeg si, disse ungene oppførte seg mye mer konserterfarent enn veldig mange voksne på voksenkonserter, så der!

John Linell, John Flansburgh og de andre kjempene lot seg ikke temme eller dempe av at det var så mye barn og familier til stede, de rocket og bråkte like mye (og av og til mer) enn de gjør på sine voksenkonserter på klubber. Det ble som forventet mest fra barneplatene ("No", "Here comes the ABC", Grammyvinnende "Here comes the 123s" og den siste "Here comes the science" - som anbefales alle sammen, kanskje særlig de to siste). Men det ble også plass til en god del barnevennlige TMBG klassikere også.

Flere ganger under konserten ble det skutt ut masse konfetti fra svære konfettikanoner til stor jubel. Salen var smekkfull av konfetti på slutten. En mann slo til og med opp en paraply under den verste konfettistormen.

Mot slutten av konserten kom avatarene til John og John fram, det var noen hånddukker som snakket inn i et kamera og som ble vist på en storskjerm, de sang også en låt. Etterpå kunne John og John avsløre at det alltid var tomt for snacks backstage etter at hånddukkene hadde vært der ("That's weird, because they are just puppets, right?"). Det ble også endel tulling med navnet på teateret "Skirball center" ("Did they use to play skriball here before it was built?"). Etterhvert kom det beskjeder fra Mr. Skriball og før ekstranummerne fikk vi vite at "Mr. Skriball is very dissapointed, he did not like this at all. Not at all". Johnene's merkelig humor er egentlig veldig barnevennlig, både voksne og barn lo godt. En annen låt ble introdusert med "This song will make your baby much smarter than if it is listening to Mozart".

Konserten varte rundt en time, men den var så full av innhold at det merktes ikke at den ikke var lenger.

Set listen var som følger (ikke i rekkefølge) :

*Clap your hands
*Bed bed bed (med veldig veldig bråkete perkusjon)
*Meet the elements
*Fibber island
*Where do they make balloons?
*Particle man
*My brother the ape
*Famous polka ("This is the famous polka, because it's the only polka we know")
*Why does the sun shine?
*Alphabet of nations (her nevnes forresten Norge flere ganger i teksten)
*Seven days of the week (I never go to work)
*I am a paleontologist (En naturlig låttittel når man skal lage en barnesang, ikke sant?)
*Eight hundred and thirteen mile car trip (digger denne!)
*Dr. worm
*Istanbul (not Constantinople)