La terza madre

Nostalgi er dyrkelse av noe som har vært, noe som ga en god følelse og noe man vil oppleve igjen og igjen for å få den gode ofte ungdommelige følelsen igjen. Jeg så nettop den Italienske mesterregissøren Dario Argento (ja han er nevnt i bloggen noen ganger før) sin siste film; Mother of tears. Den er det avsluttende kapittelet i trilogien om The three mothers som ble påbegynt med tidenes aller beste skrekkfilm Suspiria i 1977 og følgt opp av Inferno som kapittel to i trilogien i 1980. Det skulle ta 27 år før del tre kom i fjor. Jeg tror det var nostalgi som gjorde at jeg så denne filmen. Kanskje Argento ville vise et lite glimt av storhet en siste gang for første gang på 20 år. Men innerst inne visste jeg at det var en dårlig og kjedelig film før jeg satte meg ned og brukte litt over en og en halv time på å gi filmen en sjangse. Det var bortkastet tid gitt.

Siste Argento film jeg så før Mother of tears var Opera fra 1987. Den var ok, men langt fra så bra som klassikerne hans fra 70 tallet og tidlig 80 tall. Og de filmene som han lagde mellom Opera og Mother of tears har alle fått lunken mottagelse og skal visstnok være middels på sitt beste. Jeg tar de som har sett de på ordet, og ihvertfall nå etter jeg fikk sett Mother of tears.

Dario Argento blir 68 år senere i år. Han var, som de fleste kunstnere, best når han var ung og innovativ. Nå virker det som han bare trasker i sine egne og andres fotspor med en helt utrolig blodfattig historie skrevet av han selv om okkulte krefter som blir sluppet løs i Roma og gjør at hele byen går berserk. På toppen av galskapen står den siste av de tre superheksene (de to første ble drept i Suspiria og Inferno). Hennes tilhengere ser mest ut som dårlig utkledde karnevalsdeltagere og er mer latterlig enn skremmende. Filmen har da også blitt ledd ut på forhåndsvisninger.

Dialogen i filmen er tåpelig, skuespillet er fra middels til horribelt, men mest av alt er filmen det skrekkfilmer ihvertfall ikke skal være; nemlig ganske kjedelig og uengasjernde. I hovedrollen bruker han også datteren sin Asia Argento uten videre stort hell.

Den første scenen i filmen er noen som graver opp en grav på en kirkegård. Så sier den ene "Hey, there is something down here!". Veldig overraskende å finne en kiste når man åpner en grav på en kirkegård liksom.

Nei nei nei. Se heller hans tidlige krimfilm, den enestående The cat o nine tails, eller de to første kapitlene i trilogien om mødrene (de kan godt sees hver for seg, de henger ikke sammen), Phenomena er og kul. Og ikke minst Tenebre.