Klagesang

Om natten ser alt likt ut. Like truende.

Han reiste seg rett opp og vandret hvileløst og uten retning og mening. Han var tørst. Han var sulten. Noen måtte dø. Noen måtte bli som han.

Regnet var kaldere enn han hadde trodd. Han knyttet igjen hetten så han bare hadde et lite hull å kikke igjennom. Han så ikke humpen i veien. Foten vridde seg og stod en helt annen vei enn den hadde gjort for to sekunder siden. Skriket frøs seg fast mellom regndråpene og hang der lenge etter han hadde sluttet å skrike.

Han gikk mot lyden av et skrik. Luktesansen hans var god, men regnet gjorde at luktene ble anderledes og retningen var ikke så lett å finne som når det var finvær. Han så noe ligge på bakken lengre borte, han gikk mot det.

Det var dagen etter de fant en mann liggende på bakken. Han hadde dødd i et redselsøyeblikk. Øyenene var vidåpne, munnen og, hele ansiktet var et redselsfullt skrik.

Når han kom hjem tok han på seg nye sko, ny skjorte, ny bukse og vest. Han luktet ikke så godt.
Ved siden av ovnen stod det en kiste. Det lå en gammel dame i den. Hun luktet forferdelig. Varmen fra ovnen framskyndet forråtnelsen. Han brydde seg ikke om hverken de levende eller de døde. Han var for ung.

Et lyn slo ned i et tre. Gnistene antente treet og en stor gren brakk. Han som var verdens yngste stod og så på dette. Han kjente en dragning mot jorden, mot det våte, kalde som han visste var hans hjem. Men han ble dratt mellom to steder. Og i midten vokste det noe som holdt han der han var.

Ansiktet ble revet i stykker. Hudfiller, kjøtt og blod fløy rundt omkring, rundt hodet som begynte å bli mindre. Det var det første måltidet. Han hadde ikke lært seg å spise med manerer ennå.

Etterpå ble det som det hadde vært. Ingen hadde sett det. Ingen ville trodd på det hvis de hadde sett det. Kisten med den gamle damen var tom.

Solen stod opp hver dag etterpå. Men et mørke lå over stedet selv midt på dagen. Bakken var kald og hard. Ingen kunne bo her mer og føle seg som levende. Det var blitt en del av et annet sted.