Falmende overtak

Det bodde fremmede i huset før vi flyttet inn i det. Vi møtte de aldri. Huset fikk vi billig. Som om noen hadde blitt drept i huset. Som om noen hadde drept hele familien sin og så seg selv. Men da hadde vi nok hørt om det. Historien til huset var egentlig ganske kjedelig. Det hadde bodd to familier der, og en mann som hadde brukt det til sommerhus. Den siste familien som hadde bodd der hadde flyttet ut for noen måneder siden. Jeg fikk det minste rommet. Det hadde sikkert vært brukt som bod eller noe tidligere. Trappene hadde gulvbelegg. Det var behagelig, men styggt. Mor ville ikke ha det sånn. Vi andre likte å gå i trappene barbeint og kjenne det kile under føttene.

Vi var en ganske stor familie for det huset. Det ble lite privatliv. Men en åtteåring trenger kanskje ikke så mye privatliv. Og en har jo kompiser og det går an å være ute. Det finnes mange plasser å gjemme seg ute.

Det var spennende å flytte til en ny plass. Treffe de jeg skulle gå på skole med til høsten. Virket som helt greie de jeg traff den sommeren. Men ingen av de kunne jeg se for meg å kalle en venn.
Nesten to uker etter vi hadde flyttet traff jeg en gutt som var over to år eldre enn meg. Han bodde alene med moren sin. På den tida var det veldig uvanlig. Vi ble venner den sommeren. Det som gjorde oss til venner var at jeg kom over han mens han holdt på å grave ned noe i sanden. Jeg ventet til han hadde gått og gravde det opp. Han kom tilbake akkurat når jeg tok opp skrinet han hadde gravd ned og jeg kunne ikke bortforklare noe. Men i stedet for å gi meg juling sa han at jeg skulle åpne skrinet. Jeg var ennå ganske lammet av å bli oppdaget for noe sånn av en gutt som var større enn meg. Men jeg klarte å fikle opp skrinet til slutt med skjelvende hender mens jeg kikket på gutten som stod og smilte.

Jeg kikket ned i det åpne skrinet. Da hørte jeg noen rope på meg. Det var mor. Hun var langt borte. Jeg gikk mot gutten, ga han skrinet og sa unnskyld. Så løp jeg mot veien. Et stykke oppi veien stod mor. Hun så veldig lei seg ut.
Jeg løp bort til henne. Når jeg kom bort til henne skalv jeg litt igjen. Men hun sa ingenting til meg. Hun ville bare ha meg med på en kjøretur. Vi skulle handle klær til meg.