Midt mellom evigheten og et sekund.
De møttes, blikkene, på samme sted. Ved hyllen med mel og sukker.
Alltid klokka halv fem. Dette var tredje dagen på rad. Begge tenkte det ikke kunne være en tilfeldighet, men ingen sa noe. Ingen smil. Ingen nikk. Ingenting.
Hun satte seg ned med avisen. Stolen var kald, det hadde ikke sittet noen i den siden hun satt der med avisen dagen før. Det lå en brødskorpe på gulvet som ingen av kattene hennes ville ha. Mor hennes ringte hver fredag klokka seks. Hun hadde sagt at det var best å ringe da i tilfelle hun skulle ut. Av og til gikk hun på kino klokka sju, men det var mange uker siden hun hadde gjort det nå. Moren ringte. Hun fortalte om naboen som hadde fått båten ødelagt i stormen, om hun på jobben hennes som bare var vanskelig, om barnebarna som var syke, om bestemor som ikke snakket med henne mer og om ikke hennes eldste datter snart kom hjem en tur? Så sa hun hadet og samtalen var over.
Dagen etter var første lørdagen etter møtene i butikken. Hvordan ville det bli? Var det nye regler siden det ikke var hverdag lenger? Det var ingen regel utenom å være ved den hylla halv fem.
Dagen gikk sakte, som juledagen når hun var liten. Hun satt bare i stolen og leste avisen og løste kryssord. Kattene fikk mat. Hun så på klokka. Kvart på ett. Ikke en lyd i hele blokka. Var det søndag? Nei, hun hadde vært på jobb i går. Det var lørdag. Hun spiste opp resten av grøten hun hadde hatt for en time siden og ble stappmett. Det ville ikke skade å hvile litt på senga. Vekkeklokka ble satt på halv fire i tilfelle hun skulle sovne.
Klokka to stod hun opp, da orket hun ikke ligge lenger å tenke at hun kom til å sovne og at vekkeklokka ikke virket selv om hun hadde sjekket den femten ganger. En gang måtte jo batteriet ta slutt, og det kunne liksågodt være om en halvtime som om to år. En av kattene hadde lagt seg å sove i stolen hennes. Hun jagde den uten å vekke den en gang. Den våknet av å bli jaget.
Kvart over to gikk hun ned for å se om det var kommet noe post. Det hadde det. To brev. Det ene ba henne pent om å gjenoppta abonenmentet på et dameblad og kom med et generøst tilbud. Det andre var fra banken. Det handlet for det meste om lån og renter.
Hun kastet begge brevene.
Det lød et kraftig smell i gangen hennes. Hun løp ut for å se hva det var. Naboen hennes på søttifem lå på magen nedfor den første trappeoppsatsen. Når hun kom ned for å se om han hadde slått seg så hun at det kom blod ut av et sår i hodet hans. Hun løp opp igjen og ringte ambulanse. Når hun kom ned igjen var han kommet til bevissthet. Han ba henne om å bli med til sykehuset, han var redd. Hun sa hun ikke kunne. Han ba innstendig, han hadde ingen. Det visste hun var sant. Til daglig kunne hun late som om hun ikke visste at han satt alene i leilgheten sin hele tiden, men nå måtte hun stå der og kunne ikke gå vekk.
Ambulansepersonalet ville vite om hun var pårørende. Nei, nabo sa hun, og prøvde å få det til å høres ut som om ordet ikke innebar noe ansvar eller forpliktelser i det hele tatt. De spurte om hun kunne bli med, den eldre mannen virket så uttrygg og redd. Hun kunne ikke si nei en gang til.
Kvart over fire klarte hun løsrive seg fra sykehuset. Hun fikk taxi hjem. Hun sa til taxisjåføren at hun bodde rett ved den butikken som lå flere kvartal fra der hun bodde. Den hun hadde vært innom tilfeldig på vei fra jobb onsdag. Hun kom dit fem minutter over halv fem.
Det var mye folk i butikken. Når hun kom fram til hyllen med mel og sukker var klokka seks minutter over halv fem. Hun så en kjent person gå fra hylla mot kassen. Hun så bare bakhodet, ryggen, baksiden av beina og skoene. Det var da hun innså at dette var den rette. Det var en som heller ikke tolererte å måtte vente.
Dagen etter var det søndag og butikken var stengt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar