Rolig rop, engstelig ekko

Det begynte som så mange andre tragedier, det begynte utrolig bra. Postkassen var full av brev og en melding om pakke, ingen regninger. Ingen kom plutselig fram fra et kratt og stakk mot mageregionen med kniv. Solen skinte ikke, men da kunne man heller ikke bli solbrent. Det var heller ikke nødvendig med sol for inni kroppen kjentes det som alle organene var borte og erstattet av en stor lys og varm ting som fyllte hele kroppen med en kilende, søtt stikkende følelse. Peres dro på seg gummistøvler selv om det ikke regnet, men det kunne komme. Et edderkoppnett hadde i løpet av natten strukket seg over innsiden av ytterdøren og det måtte ødelegges for å slippe noen ut. Det kjentes litt vondt å rive det ned, en hel natts intenst arbeid som skulle skaffe frokost, middag og kveldsmat til en edderkopp. Når han kom utenfor kunne han kjenne lukten av friske regndråper, det hadde sikkert sluttet å regne for en time siden. Det var vått i gresset og grusen glinset. Bilen stod parkert rett ved postkassene, og naboen stod med hodet nedi og fisket opp reklame og et par brev. Han kikket opp og smilte; Skillsmissepapirer lo han. Bilen var vanskelig å starte etter regnvær om natten. Han måtte prøve fire, fem ganger før den startet og da var det så vidt ville gå. Klokka var halv elleve, det var fridag og han hadde ingen planer og ingen anelse om hvor han var på vei. Det første krysset lå bare rundt hundre meter fra der han hadde parkert. Han svingte mot høyre. Mot venstre var det bare skog og jorder noen mil, mot høyre var det flere byer og fjell og strender. Når han nærmet seg motorveien ringte telefonen. Han tok på handsfree og sa hallo.

Klokka var nesten tolv. Det hadde vært en lang dag. Han skulle til å legge seg, han var trett. Naboen hadde fest igjen. Ungene hadde barnevernet tatt for mange år siden, så nå var det bare ekteparet fyll og spetakkel igjen. De skulle ikke skille seg. De prøvde heller å se hvem som klarte å slå i hjel den andre først. Kona pleide å løpe ut på terrassen naken, ofte dekket i blod, skrikende. De første tre gangene hadde han ringt politiet. Men etter hvert hadde han funnet ut at også hun kunne denge fra seg. En gang havnet mannen hennes på sykehus, det hadde ennå ikke skjedd med henne. Godt de ikke hadde skytevåpen. Eller kanskje han skulle gå bort og gi de ett, slik at de kunne bli ferdige og han kunne få fred i helgene, og særlig i ukedagene.

De andre naboene brydde seg ikke, de bodde for langt unna til å se eller høre noe. Han var lei av å ringe politiet. Politiet var lei av at han ringte og sikkert. De ventet nok også på at de to skulle ordne opp selv. Men det kunne de jo ikke si.

Han sovnet som vanlig. Klokka tre ringte telefonen. Han tok den, men måtte vente noen sekunder for å klare å orientere seg om tid, sted og situasjon. Stemmen i den andre enden var myk og forsiktig. Det var søsteren hans. Hun hørtes stille ut, som om hun ikke ville vekke han. Sov du spurte hun. Nei løy han. Kan ikke du komme bort en tur i morgen, jeg er så ensom? Han hadde ikke snakket med søsteren sin på et halvt år. Ja det kan jeg sa han og la på. Nå var han så våken at han liksågodt kunne ta på seg sko og gå ut en tur. Luften var ikke lenger fuktig og kald, det var varmt ute. Han hadde bare en tynn jakke på seg. Nede på veien var det ingen. Han gikk mot sentrum. Når han kom til gatelysene ved tjernet så han noen ungdommer stå og kaste stein ut i vannet. De så han og ropte etter han. En av de kastet en stein. Den traff han i bakhodet. Det begynte å blø. Han gikk videre, de kom etter. En av de ropte og ba han stoppe. Han gikk videre. En annen hoppet på sykkelen og kom etter han. Han hadde et balltre i hånden. Når han syklet forbi slo han balltreet hardt i hodet på mannen. Han ble liggenede på asfalten. Ungdommene forsvant.

Han lå stille i flere minutter. Ingen kom gående forbi. Ingen som bodde i nærheten var våkne og kunne se han. Etter enda noen minutter kom en bil kjørende. Den klarte ikke stoppe. Det ene hjulet kjørte over hodet hans.

Det var blitt morgen da søsteren hans fikk politiet på døren. De beklaget å meddele at hennes eneste bror var død.