Siste dag på platebutikken

Til mitt forsvar vil jeg først si at dette skjedde for mange, mange år siden. Jeg ville aldri vært så fæl mot noen nå.

En gang jobbet jeg i en butikk. Bare en liten periode. Det var en platebutikk (selvsagt, sikkert ikke noe stort sjokk for de som kjenner meg). De aller fleste som kom innom platebutikken kom der for å lytte på plater de somregel ikke kjøpte, jeg vil anslå noe sånn som 70 %. Helt ok det, de aller fleste var hyggelige, vanlig høflige folk.

Men det var noen stam”kunder” også. Jeg bruker hermetegn for å vise at disse menneskene bare var ute etter å slå i hjel tid ved å stå og prate om ting som var like interessant som å se på vann renne ut av springen. Og samtlige av disse vesnene hadde verdens grusomste musikksmak. De visste alt om karrieren til svenske danseband og han som vant den spanske finalen i melodi grand prix to år tidligere, som hadde gitt ut den fine platen og hvor dårlige vi var som ikke klarte å skaffe den. Folk som ikke har jobbet på platebutikk, eller hva slags helst slags butikk kan jeg tenke meg, tror kanskje jeg overdriver. Men det gjør jeg ikke! Butikker er magneter på sosialt avstumpa og avvikende freaks som ikke har noe bedre å gjøre med formiddagen sin enn å gå rundt å spørre dumme spørsmål, snakke altfor lenge om ting som ikke interesserer andre enn dem selv og i tillegg å være frekke nok til å skjelle ut betjeningen fordi de ikke får god nok service! Når man etter nesten en time høflig peker på de fem som står i kø ved kassen med en plate eller fire og penger til å betale for de og sier at nå må jeg nok ta meg av noen kunder her. Da freser uvesenet som har kastet bort alfor mange timer av livet mitt på intetsigende tøv og går demonstrativt bort til platehylla og blar aggressivt igjennom cd’ene så voldsomt at klakkelyden sikkert kan forårsake hørselskade for de som står nærmest.

Hele tiden jeg jobbet der klarte jeg å holde masken og oppføre meg rimelig høflig ovenfor disse ”folkene”, men av og til måtte jeg gå på bakrommet og slå på en bokseball som stod der for å avreagere. De andre som jobbet der brukte den også. Men det var ikke all oppgittheten og irritasjonen som gikk bort ved å bruke bokseballen. Det lå alltid litt igjen. Og den siste dagen jeg jobbet der fikk jeg utløp for det meste av denne restguffen som til slutt hadde blitt til stort brølende monster som bare måtte ut! Her er et lite utvalg;

No good ”kunde” : Kan jeg få høre på disse?

Jeg : Hvor mange cd’er har du der, er det åtte?

NG”K” : Nei det er fem.

Jeg : Ser du går for Bettan igjen, Chips ja, det var hun også hu der alkoholiserte smultbollen, hva heter hun igjen?

NG”K” : Kikki Danielson, det har jeg jo fortalt deg sikkert femti ganger, men nå synes jeg du er slem! Si sånn om henne.

Jeg : Ok, beklager. Men før jeg setter på en plate, har du tenkt å kjøpe noe?

NG”K” : Hva skal det bety? … vet ikke, må høre om jeg liker platene først.

Jeg : Ok, for du har sikkert bare hørt på disse sju, åtte ganger før, du må ha veldig vanskelig for å bestemme deg. Men for all del; det er ikke noe kjøpepress her, bare lytt du, jeg står bare her og lever av å sette på plater for deg som du aldri kommer til å kjøpe så lenge…

Denne personen bare trakk på skuldrene og hørte på samtlige plater, men kjøpte ingen. Det gjorde bare at neste person, jeg kaller han tyven, han ble tatt for å stjele en gang av meg, men han kom tilbake på selveste siste dagen jeg var på jobb, fikk nok gjennomgå litt ekstra.

Tyven : Har du den siste Bruce Springsteen?

Jeg : Hm, skal vi se… er du sikker på at du ikke heller skal ha denne (jeg tar fram The Smiths singelen Shoplifters of the world unite)

Tyven : Ha ha, veldig morsomt, du klarer ikke å tilgi og legge ting bak deg du

Jeg : De fleste andre butikker hadde stemplet deg som uønsket på livstid, så du skal være glad du ble tatt for stjeling her. Prøv deg på det igjen og så skal jeg love deg at du ikke stjeler noen plass igjen, noensinne.

Ble litt sint på slutten der ja. Fyren bare gikk uten å si noe mer. Denne siste dagen jobbet jeg sammen med en fyr som også mente det samme som meg om disse forferdelige menneskene som altfor ofte var i butikken altfor lenge, så han storkoste seg og måtte flere ganger forsvinne på bakrommet fordi han ikke klarte å holde seg for å le.

Den siste av disse vandrende virusene jeg møtte, rett før jeg sluttet siste dagen fikk virkelig gjennomgå. Kaller henne ”kunde” 3, forkortet til K3.

Jeg : Neimen hei du, det var lenge siden, helt siden i går når du var her i to og en halv time.

K3 : ? (ser bare dumt på meg)

Jeg : Ja, men hva skal det være i dag, tre timer med intetsigende pjatt, høre på plater i over en time og grise til coverne, eller som du gjorde den ene gangen; liksågodt rive i stykker hele coveret. Eller kanskje du rett og slett vil ha noen plater gratis, siden du aldri kjøper noe?

K3 : … (en liten pause) Kan jeg få snakke med sjefen?

Jeg : Såklart, Thomas er borte i dag, dermed er jeg sjefen, hva kan jeg hjelpe deg med?

K3 : Du kan begynne med å si unnskyld fordi du er så frekk i kjeften!

Jeg : Å, nå blander du ordene frekk og ærlig. Frekk er et ord som mer beskriver sånn som du er, du vet, tro at vi som jobber her skal underholde deg gratis i flere timer hver dag, sånne ting.

K3 : Jeg skal ringe politiet og anmelde deg

Jeg : Skal du låne telefonen, eller skal jeg være med deg ned på stasjonen, jeg slutter straks og skal samme vei.

K3 : Du har blitt gal!

Jeg : Ja, og det kan jeg takke sånne som deg for. Men nå må jeg nesten gå, er ferdig her nå for alltid. Du får plage noen andre fra nå av. Lykke til!