Døde menneskers pust

Hva glor du på? sa mannen som kikket på gutten. Gutten svarte med samme strofe.
Mannen ble sint og kallte gutten frekk. Gutten påpekte at mannen hadde glodd på han først.
Mannen så en annen vei og bannet. Gutten gikk videre og smålo. Mannen hørte det og fulgte etter gutten og tok han igjen. Jeg hørte deg din frekke drittunge, eier du ikke respekt for de som har levd litt lenger og vet litt bedre? Mannen spyttet mens han sa dette. Gutten fikk ikke spytt på seg men tørket seg demonstrativt i fjeset allikevel. Da ble mannen enda sintere. Gutten bare så på han, løftet skuldrene, snudde seg og gikk. Mannen stod stille for å høre om gutten lo av han igjen. Han hørte ikke en lyd.

Hvor har du vært? sa kona da han kom inn døra. Bare ute svarte han. Kjøpte du ukeblad til meg sa hun. Du sa ikke at jeg skulle kjøpe ukeblad sa han. Men det er jo mandag, du vet at ukebladene kommer ut på mandager skrek hun. Han gikk ut igjen og kjøpte ukeblader. Han kjøpte to siden han ikke husket hvilket hun likte best. Når han kom hjem tok hun bladene uten å si et ord. Han gikk inn på soverommet og gråt uten en lyd. Hun satt i stua og leste bladene.

Han satt på hotellrommet og kikket på henne. Hun tok på seg trusa og lo. Hun hadde en liten rompe, den var fast og fin. Han hadde skrudd av mobiltelefonen. Det kom til å bli et sant helvete når han slo den på igjen. Det ville være minst ti tapte anrop, alle fra kona hans. Og sinte meldinger med trusler. Men nå ville han ikke tenke på det. Hun hadde sagt at han måtte slutte i jobben sin fordi han reiste så mye. Han hadde tredeve reisedøgn i året. Hadde han ikke hatt det ville han ikke overlevd.

Vinduene på soverommet stod vid åpne. Det blåste voldsomt. Gardinene danset inn i hverandre og ut av vinduet. Hun satt og kikket på hendene sine. Det var røde og sammenknyttet. Hun ville prøve å ringe igjen. Nå skulle hun fortelle han hvor udugelig han var og hvilken tabbe hun hadde gjort da hun ble glad i han. Hun kunne ikke huske sist hun hadde tenkt på han og blitt glad. Kanskje hun aldri hadde gjort det, hun kunne ihvertfall ikke huske det nå. Sengen var myk, den var best når hun satt alene i den. Når han lå ved siden av henne lyttet hun etter snorking og kjente etter ekkel kroppslukt. Noe som kunne få henne til å hate han. Hun ringte igjen. Damen som snakket på telefonsvareren var like blid som sist gang. Før damen hadde gjentatt hele frasen sin lå telefonen knust på gulvet.

Han prøvde å ringe henne opp igjen. Men ingen tok telefonen. Han ble bekymret. Prøvde å ringe naboen. Ikke noe svar der heller. Det ble så stille overalt at han ble livredd. Når han satt på flyet hjem kikket han ut vinduet og lurte på hvor lenge det ville ta å falle ned fra flyet og treffe bakken. Om han ville tenke noe når han falt. Om han ville kjenne noe i luften. Han var ikke lei av livet. Han var lei av livet sånn det var nå.

Da han kom hjem var hun ikke der. Når hun kom tilbake hadde han reist. Etter en uke orket han ikke mer og kom tilbake. Hun hadde i mellomtiden tenkt på han og vært litt bekymret. Det skremte henne. De sa ikke et ord om det som hadde skjedd og fortsatte som før. Å sakte ta livet av hverandre.