Herr Bever

Livet består for det meste i å vente på noe. Når tingene skjer er vi der bare en liten stund og så venter vi på neste. Men det finnes noen som ikke lever på denne måten. Jeg kjenner i hvert fall et par mennesker som ikke lar seg jage rundt i hverdagens stressende sirkus der penger og det å være vellykket teller aller mest. Den ene av disse, vi kan jo kalle vedkommende Herr Bever, så har vi i hvert fall helgradert når det gjelder anonymisering. Herr Bever er en person jeg bare ser når han vil. Jeg kan ikke ringe herr Bever en dag og spørre om han vil ha besøk. For det første har ikke herr Bever telefon. For det andre liker han ikke at folk besøker han uten at han synes det passer med besøk. En arrogant og egen person er sikkert et bilde jeg har laget av han så langt, men han er egentlig en utrolig fyr. Når han var ferdig med ungdomskolen forsvant han i mange år. Ingen visste hvor han var. Noen trodde han var død. Foreldrene hadde en minnestund etter to år uten livstegn. Vi gikk ikke på samme skole, han bodde mange mil fra meg. Men de hadde hytte der jeg kommer fra og jeg ble kjent med han en sommer og etter det var vi sammen hver gang han var i hytta sammen med foreldrene. Han var utrolig intelligent og ikke bare det, han var også en ekspert på å få det som han ville uten å smiske eller være noe særlig sjarmerende eller sympatisk. Ingen kunne si noe annet enn ja hvis han ba om noe. Og han utnyttet det ikke mer enn at det var så vidt jeg merket det som en av egenskapene hans. Når han forsvant ringte moren hans til meg og lurte på om jeg visste hvor han var. Da hadde jeg ikke snakket med han på mange måneder, men han snakket visst om meg rett før han ble borte.

Litt over fire år etter han forsvant dukket han opp en dag hos onkelen sin. Han hadde ikke noe annet enn en sort treningsbag full av penger. Ingen fant noensinne ut hvordan han fikk tak i pengene. Først ble familien sjokkerte og naturlig nok utrolig glade. Etter en stund roet ting seg og Herr Bever kjøpte en kjempefin leilighet på nesten åtti kvadratmeter. På den tiden var leiligheter mye billigere enn nå, så han betalte bare 600 000 for den. Nå er den verd nesten tre millioner (den er pusset opp og litt sånn da).

Herr Bever får det alltid som han vil. Og han vil ikke ha en sjef som forteller han hva han skal gjøre og når han skal gjøre det. Han vil ikke være lønnslave som han sier. Han vil ikke at NOEN skal fortelle han hva han skal gjøre. Om dagene gjør han akkurat som han vil, han eier en internettside som drives av en person som han har ansatt på fulltid. Selv stikker han bare innom kontoret når han føler for det. Firmaet hans går alltid med stort overskudd, men han vil ikke utvide, han har det godt som han har det. Selv om han har en stor flott leilighet er han ikke opptatt av materielle ting. Han har somsagt ikke mobiltelefon, heller ikke fasttelefon. Og mest utrolig av alt, han driver et internettselskap, men han har verken pc eller mac hjemme. Ikke tv heller.

Hva gjør så Herr Bever? Han gjør som han vil. Det går ikke an å spørre han om man kan stikke innom en dag, for han er sannsynligvis ikke hjemme. Han reiser mye. Han lever for å oppleve og lære sier han selv.

Av og til dukker han opp på døren min. Hvis jeg er hjemme spør han alltid om vi skal dra på tur. En gang dro vi til København på sparket, bare for ett par dager. Han er lommekjent over hele verden. Jeg kjenner ingen som vet så mye om folk og kulturer som han. Han har ofte levd noen dager og uker i forskjellige land.

Herr Bever gjør som han vil. Og jeg misunner han litt må jeg innrømme. Men i stedet for å gjøre det til en negativ ting, misunnelse er jo et negativt ladet ord, så prøver jeg å heller se det som en inspirasjon til å frigjør meg selv fra den stressende hverdagen.

Han er en utrolig sosial person, og han har sosiale antenner så det holder. Selv om du ikke kan kontakte han, han kontakter deg, så er det så utrolig inspirernede og mest av alt utrolig moro å være i lag med han, at det glemmer man og tilgir han med en gang.

Herr Bever sender aldri kort, og forteller lite fra reisene sine. Men når du er med han er han hundre prosent til stede, og sitter ikke med mobiltelefonen eller tenker på hva han skal ha til middag i morgen når han snakker med deg.

Det moderne mennesket skyter seg selv i foten, så i brystet og til slutt i hodet sier han og kikker ut i luften, men så i neste øyeblikk smiler han bredt og sier men først skal vi ha det så bra som vi bare kan.

Herr Bever kommer aldri til å lese denne bloggen, han surfer aldri på nettet. Men dette vil jeg si om han allikevel; han er en enestående person som alltid er der når han selv vil være der.